We need to talk about Woody. Men også om filmene, ikke bare overgrepsanklagene mot ham. Cinema har tatt et gjensyn med noen av høydepunktene fra Allens omfattende filmografi.

Med HBO-serien Allen v. Farrow har anklagene mot Woody Allen fått fornyet oppmerksomhet. Disse anklagene går altså ut på at Allen skal ha forgrepet seg seksuelt på sin adoptivdatter Dylan Farrow i 1992, da hun var syv år gammel. Hun fortalte selv om dette offentlig for første gang i et åpent brev publisert i New York Times i 2014 (mens hennes mor Mia Farrow fremmet anklagene allerede i 1992). Å lese brevet gjorde det ubehagelig å forholde seg til Allens filmografi, noe hun konfronterte direkte ved å be leseren forestille seg hvordan det oppleves for henne at verden hyller filmene hans. Den nye dokumentarserien gjør det ikke noe enklere.

Allen har imidlertid hele tiden hevdet at han er uskyldig, og påstår at Mia Farrow har fått Dylan til å tro at dette skjedde, etter at hennes mangeårige kjæreste og samarbeidspartner Allen innledet et forhold til en annen av adoptivdøtrene hennes, Allens nåværende kone Soon-Yi Previn (som det vel bør presiseres at ikke var hans egen adoptivdatter). Selv om både Mia og Dylan Farrow i mine øyne framstår troverdige i HBO-serien, gir den en veldig ensidig framstilling, og utelater elementer som nok ville talt i den anklagedes favør – en svakhet jeg kunne ha gått mer inn på i min egen anmeldelse av Allen v. Farrow.

Dette har lenge vært en offentlig sak, uten at offentligheten kan vite hva som er sant. Allen har ikke blitt tiltalt for disse forholdene, men mange bransjeaktører – deriblant en del skuespillere som har samarbeidet med ham – har valgt å ta avstand fra den kjente filmskaperen.

Spørsmålet om «kansellering»

Jeg har naturligvis forståelse for at det er svært vanskelig for Dylan Farrow at Allen hylles for sine filmer, men er likevel ingen tilhenger av å «kansellere» eller boikotte filmer eller andre kunstneriske verk, slik tidens «cancel culture» oppfordrer til. Det minner litt for mye om bokbrenning. Nå mener jeg heller ikke at det nødvendigvis er enkelt å skille mellom verk og skaper, som en del argumenterer for. Woody Allens filmer bærer på mange vis hans personlige signatur i innhold og tematikk, i tillegg til at han også ofte er framtredende foran kamera. Kunst kan naturligvis være påvirket av, og verdt å se i lys av, kunstnerens liv. Men det er uansett ikke lett å definere hvor man skulle sette grensen for det «kansellerbare», og det er neppe rimelig – eller i det hele tatt mulig – å kreve at kunstnere skal være feilfrie for å like det de skaper. Og selv om anklagene mot Allen åpenbart er alvorlige, står altså ord fortsatt mot ord.

Film er dessuten en kollektiv kunstform. Allens filmer, som jeg like fullt skal kalle dem her, er resultat av samarbeid mellom mange bidragsytere og fagfunksjoner, til tross for at man gjerne framhever regissøren (og enda mer når regissøren som Allen er en såkalt «auteur», som skriver sine egne manus).

Jeg har i lang tid vært glad i Woody Allens filmer. Istedenfor å skulle se bort fra dem, føles det for min del riktigere å faktisk oppsøke filmene hans igjen, og se hvordan gjensynet oppleves nå. I denne artikkelen ønsker jeg derfor å trekke fram utvalgte høydepunkter fra hans filmografi, som jeg i denne forbindelse har sett på nytt – og i noen tilfeller sett for første gang. Det skal understrekes at dette ikke er ment å være noen analyse av filmene hans i lys av overgrepsanklagene. Snarere tvert imot, siden mitt ønske her er å fokusere på selve filmene. Likevel vil disse omstendighetene – som jo er tragiske, uansett hvem som snakker sant – nødvendigvis være et bakteppe for artikkelen, slik de også var under mitt gjensyn med filmene. Med fare for å virke ufølsom, må jeg imidlertid medgi at det for det meste var en fornøyelse å se dem igjen.

I denne artikkelen skal jeg i liten grad ta for meg Allens nyere filmer. Kanskje er det også enklere å forholde seg til de som ble laget før kontroversene rundt Allen oppstod, men valget er til dels gjort fordi filmene hans de siste årene har vært av mer ujevn kvalitet, og dels fordi de har fått mer nylig kritikeromtale i forbindelse med sine premierer. Og ikke minst fordi jeg har vært nødt til å begrense meg, siden Allen til sammen har regissert mer enn 50 filmer.

Vitseforfatter og stand up-komiker

Woody Allen (født 1935 i New York) begynte som vitseforfatter, og skrev for diverse tv-show i tillegg til å selv stå på scenen som stand up-komiker før han beveget seg over til film. Hans filmdebut som manusforfatter var komedien What’s New Pussycat? fra 1965, men Allen var misfornøyd med resultatet, og ønsket deretter å regissere sine manus selv (med unntak av Play It Again, Sam). Hans første film som regissør var What’s Up, Tiger Lily? året etter, som var en bearbeidelse av en japansk spionfilm til en komedie. Allen anser imidlertid Take the Money and Run fra 1969 for å være sin virkelige regidebut.

Take the Money and Run (1969)

I alle disse filmene medvirket Allen også som skuespiller, noe han fortsatte å gjøre i svært mange av filmene sine, fram til han de senere årene har holdt seg mest bak kamera. Som regel spiller han mer eller mindre den samme karakteren: En nevrotisk og hurtig pratende jødisk mann fra et intellektuelt og kunstnerisk miljø i New York, som strever med romantiske forhold og dertil hørende forviklinger – og trolig er det denne «personaen» de fleste først og fremst forbinder med Allens filmer.

«The early, funny ones»

Allens tidlige filmer var komedier, gjerne omtalt som «the early, funny ones» – en formulering hentet fra den selvparodierende Stardust Memories (1980), som vi skal komme tilbake til senere. De kanskje mest kjente av de tidlige komediene er Bananas (1971) og Everything You Always Wanted to Know About Sex* (*But Were Afraid to Ask) (1972), men isteden vil jeg trekke fram de påfølgende Sleeper (1973) og Love and Death (1975).

Love and Death (1975)

Sleeper er noe så sjeldent som en science fiction-film signert Woody Allen. Her spiller han en typisk Allen-karakter som våkner opp hele 200 år senere fra narkosen i forbindelse med en enkel magesåroperasjon, og motvillig blir del av motstandsbevegelsen mot det autoritære regimet som styrer USA i 2173. Filmen inneholder referanser til blant andre Stanley Kubrick, H. G. Wells og Andrej Tarkovskij, men er vel så mye en hyllest til klassiske slapstick-komedier av Buster Keaton, Marx-brødrene, Harold Lloyd og Charlie Chaplin. For selv om filmen byr på en rekke av Allens typiske «one liners» (eksempel: «My brain? It’s my second favourite organ!»), viser han seg i denne filmen som en kløktig visuell vitsemaker. Sleeper er dessuten den første av Allens syv filmer med skuespiller Diane Keaton, som han tidligere hadde vært i et forhold med. De to hadde imidlertid allerede spilt sammen i nevnte Play It Again, Sam fra 1972, en film skrevet av Allen basert på hans eget skuespill, men regissert av Herbert Ross.

Mer replikk- og dialogdrevet er hans neste film Love and Death, som utspiller seg i tsartidens Russland. Filmen handler om den ikke utpreget modige soldaten Boris (spilt av Allen selv) som sendes ut i Napoleonskrigen, og om hans frivole kusine Sonja. Sistnevnte spilles av Diane Keaton, som til fulle får demonstrert sine evner som komedieskuespiller i denne filmen. Særlig i Boris’ møter med den personifiserte Døden er referansene til Allens store forbilde Ingmar Bergman åpenbare, men Love and Death parodierer først og fremst russiske forfattere som Tolstoj og Dostojevskij – i tillegg til at man kan finne en visuell hilsen til filmskaperen Sergej Eisenstein.

Bejublede Annie Hall

Etter denne kom Annie Hall (1977), som har blitt stående som en av Allens mest kjente og bejublede filmer. Også denne filmen er en komedie, med en Allen-karakter med mange av de samme trekkene som tidligere. Ikke desto mindre markerer Annie Hall et skille i hans filmografi ved at den kombinerer humor med drama, ikke minst i skildringen av et moderne kjærlighetsforhold, og i dens gjennomgående mer virkelighetsnære karakterer og miljøer.

Det romantiske plottet sentrerer seg rundt Alvy Singer (Allen) sitt forhold til kvinnen som har gitt filmen sin tittel, igjen spilt av Keaton. Hvorvidt Annie Hall tilhører sjangeren romantisk komedie kan imidlertid diskuteres, siden – og her bør det advares mot en betydelig spoiler – de to ikke får hverandre til slutt, passende nok for filmens melankolske og bittersøte grunntone. Dette er like fullt en leken og oppfinnsom film med mange ukonvensjonelle fortellergrep, deriblant en scene med undertekster som viser hva karakterene egentlig mener med det de sier, og flere innslag av at rollefigurene henvender seg direkte til publikum. Også i sitt estetiske uttrykk er dette «modnere» Allen-film, og er den første av flere fotografert av Gordon Willis, som tidligere blant annet hadde hatt foto på Gudfaren-filmene og Alle presidentens menn.

Annie Hall (1977)

Annie Hall er imidlertid også full av de kjappe replikkene Allen hadde gjort seg bemerket for, som ikke sjeldent handler om sex. Gjerne også om å ha sex med seg selv, som når Alvy i denne filmen sier «Don’t knock masturbation. It’s sex with someone you love». Eller når Boris i Love and Death roses for sine egenskaper i senga, og svarer at han har øvd mye på egenhånd.

Annie Hall ble belønnet med hele fire priser under Oscar-utdelingen i 1978. Den vant i kategoriene beste film, beste regi, beste originalmanus (av Allen og Marshall Brickman, som har samarbeidet om å skrive flere av Allens filmer) og beste kvinnelige skuespiller (Diane Keaton). I tillegg var Allen nominert som beste mannlige skuespiller.

Undervurderte dramaer

I sin neste film gikk Allen fullt og helt inn i dramasjangeren. Interiors (1978) handler om tre søstre, spilt av Diane Keaton, Mary Beth Hurt og Kristin Griffith, og deres forhold til sin deprimerte mor etter at faren innleder et forhold til en ny kvinne. Filmen er et sobert og mollstemt drama med tydelig inspirasjon fra Ingmar Bergman, og har flere likheter med Allens senere film September (1987). Sistnevnte utspiller seg i sin helhet i et sommerhus og er følgelig enda mer av et kammerspill enn Interiors – men kanskje er det også denne begrensningen som gjør Interiors til den beste filmen av de to.

Interiors (1978)

Av Allens dramaer vil jeg også trekke fram Another Woman, som kom året etter September. I likhet med September har denne filmen Mia Farrow på rollelista – som totalt har spilt i 13 av Allens filmer, med A Midsummer Night’s Sex Comedy fra 1982 som den første. Hovedrollen i Another Woman spilles imidlertid av Gena Rowlands, mest kjent fra John Cassavetes’ filmer. Hun spiller en akademiker i midtlivskrise som leier en leilighet for å skrive en bok, der hun påvirkes av de fortrolige samtalene hun hører fra psykiateren som har kontor vegg i vegg. Another Woman er en svært velfortalt film, som i tillegg til voice over-narrasjon benytter seg av avslørende tilbakeblikk – begge deler fortellergrep som jevnlig dukker opp i Allens filmer. Også dette dramaet har visse ekko av Ingmar Bergman, og er da også den første av totalt fire Allen-filmer fotografert av Bergmans faste fotograf Sven Nykvist.

Allen spiller for øvrig ikke selv i disse mer alvorstunge dramaene, som etter mitt syn er en noe oversett og undervurdert del av filmografien hans. Til tross for fraværet av humor og Allen selv foran kamera, er disse filmene umiskjennelig «Allenske» i både karakterskildringer og tematikk – samtidig som dramasjangeren og det mer dempede lynnet i grunn kler hans fortellinger godt. Men så handler da også flere av Allens mer humoristiske filmer om alvorligere temaer enn man vanligvis finner i komedier.

Det problematiske mesterverket

For å returnere til vår opprinnelige kronologi, fulgte Allen opp Interiors med Manhattan (1979) – av mange ansett som hans fremste mesterverk. Filmen har mye av samme tone som Annie Hall, med blanding av humor og drama, og en handling som utspiller seg i samme type miljø i New York. Manhattan kan dessuten ses som en hyllest til samme by, elegant fotografert i svart/hvitt og anamorfisk widescreen av Gordon Willis og med filharmoniske versjoner av George Gershwins musikk på lydsporet. (Allen har for øvrig gjort lignende musikalske grep i andre filmer, for eksempel brukes konsekvent musikk av Prokofiev i Love and Death.)

Manhattan (1979)

Mange har imidlertid også framhevet det problematiske aspektet ved at Woody Allens 42 år gamle rollefigur i Manhattan har et forhold til en 17 år gammel jente. I filmen spiller han forfatteren Isaac Davis, som jobber innen tv og plages av at ekskona (Meryl Streep) – som nå er sammen med en kvinne – skriver en roman om bruddet deres. Ved filmens begynnelse er han sammen med den unge Tracy (Mariel Hemingway), men underveis innleder han isteden et forhold til den mer jevnaldrende kulturjournalisten Mary (Diane Keaton), som har vært elskerinnen til hans gifte venn Yale (Michael Murphy).

Selv om Tracys unge alder er et tema i filmen, sågar også at hun ikke er «lovlig», er det påfallende at forholdet møtes med lite fordømming fra hovedkarakterens nærmeste omgangskrets. I filmen virker Tracy dypt forelsket i Isaac, mens han understreker at forholdet ikke kan bli seriøst, og oppfordrer henne til å treffe menn – eller snarere gutter – på hennes egen alder. Dette er imidlertid også en del av filmens dramaturgiske kurve, hvor hovedkarakteren til slutt innser at han elsker Tracy – til tross for hennes unge alder.

Det er lett å se dette i sammenheng med Allens privatliv, men man bør ha i mente at hans forhold til Soon-Yi Previn ble innledet flere år etter denne filmen ble laget. En annen kvinne har imidlertid i senere tid hevdet at Manhattan til dels er modellert etter det flerårige forholdet hun og Allen skal ha innledet på 70-tallet, da hun bare var 16 år. Hvor umusikalsk – og ulovlig – dette enn måtte være, er det likevel verdt å påpeke at det neppe bør sidestilles med å forgripe seg på et syv år gammelt barn, slik han beskyldes for. Men det er så avgjort et aspekt ved en ellers strålende film som gjør den vanskelig å forholde seg til i dag.

Metafiksjon og mockumentary

Etter Manhattan innledet Woody Allen åttitallet med tidligere nevnte Stardust Memories, som også er en perle i katalogen hans. Denne filmen er en humoristisk pastisj over Fellinis 8 ½, og skildrer en filmskaper (igjen spilt av Allen selv) som har gått over til å lage mer kunstnerisk ambisiøse filmer, mens mange foretrekker hans «early, funny ones». I tråd med Fellinis film – og samtidig på utpreget Allensk vis – veksler handlingen mellom nåtid, minner og drømmer, og er i likhet med både Manhattan og 8 ½ fotografert i svart/hvitt.

Referanser til filmer, bøker og andre kulturuttrykk har alltid florert i Allens filmer, men de hadde hittil ikke vært så direkte metafiksjonelle som harseleringen i Stardust Memories med Allen selv som filmskaper. (Han har riktignok uttalt at den ikke er selvbiografisk, om noen skulle tro det.) Et par andre av filmene hans kan nevnes i denne sammenhengen, da de også er basert på metafiksjonelle konsepter:

Zelig (1983) er en liksomdokumentar (eller «mockumentary») om Leonard Zelig (Allen), en mann i mellomkrigstidens USA som er en slags menneskelig kameleon: Av frykt for å skille seg ut, tar Zelig til seg både de fysiske og mentale egenskapene til folk han omgis med. Mye av filmens humor skapes av selve parodien på dokumentarsjangeren, komplett med nåtidsintervjuer og en mengde snedig konstruerte arkivopptak. Men Zelig har også en sårere undertone, som ikke minst sier noe om jødisk identitet.

Zelig (1983)

The Purple Rose of Cairo (1985) utspiller seg under depresjonen på 30-tallet, og handler om en ulykkelig gift kvinne (Mia Farrow) som elsker å drømme seg bort i filmens verden – en verden som bokstavelig talt oppsøker henne, når en av karakterene i en Hollywood-film vandrer ut av lerretet og proklamerer sin kjærlighet til henne. Skillet mellom fiksjon og virkelighet blir her en konkret del av handlingen, med mye humor basert på forskjellene mellom fiktive karakterer og ekte mennesker – ispedd treffsikre pastisjer på Hollywoods gullalder. Den magisk realistiske The Purple Rose of Cairo hører til blant lettvekterne i Allen-katalogen, men er likevel en sjarmerende komedie med en original grunnidé, som har visse likhetstrekk med Allens langt nyere film Midnight in Paris (2011).

The Purple Rose of Cairo (1985)

Allen har selv framhevet The Purple Rose of Cairo som en av filmene han er mest fornøyd med, sammen med Stardust Memories og Match Point (som vi kommer tilbake til).

Flere romantiske forviklinger

En av hans største kommersielle suksesser er Hannah and Her Sisters fra 1986. I denne ensemblefilmen dreier handlingen seg (igjen) rundt tre søstre, spilt av Mia Farrow, Barbara Hershey og Dianne Wiest (sistnevnte også en gjenganger i Allens filmer). Michael Caine spiller ektemannen til Hannah (Farrow), som forelsker seg og etter hvert innleder et hemmelig forhold med Hannahs søster Lee (Hershey) – som på sin side er sammen med den mye eldre, tungsindige kunstneren Frederick (Max von Sydow). Nok et forhold mellom en eldre mann og en yngre kvinne, med andre ord, om enn ikke spesielt positivt framstilt. Mer gnist og lidenskap er å finne i det utenomekteskapelige forholdet mellom Caine og Hersheys rollefigurer, som vel å merke heller ikke er jevngamle – men ikke like langt unna hverandre som Lee og Frederick. Allen selv spiller Hannahs eksmann, hypokonderen Mickey, og handlingslinjen om hans frykt for døden og mislykkede stevnemøte med den siste søsteren blir også flettet inn i de romantiske intrigene. I filmen dukker for øvrig flere av Mia Farrows virkelige adoptivbarn opp, inkludert Soon-Yi Previn, som barna i Hannahs familie.

Hannah and Her Sisters (1986)

Hannah and Her Sisters er en underholdende, smart og på mange måter typisk Woody Allen-film, som kan være et fornuftig sted å starte om man ikke har sett noen av filmene hans.

Kriminalfortellinger

Helt fram til i dag har den nå 85 år gamle Woody Allen laget rundt en film i året, noe som ikke er mindre imponerende med tanke på at han også skriver manuskriptene selv. Av og til kan det dog føles som det går litt vel fort, da filmene etter hvert er av varierende kvalitet – men han har laget flere veldig gode filmer på denne siden av millenniumskiftet.

Her skal vi nøye oss med å trekke fram Match Point fra 2005, som bar bud om en revitalisert Allen etter en periode med noen mer forglemmelige filmer. Dette var en til dels uventet film fra ham, da den er en dramathriller satt til et overklassemiljø i London. Grunnet problemer med å finansiere filmen i hjembyen skrev han om manuset fra opprinnelig å utspille seg i New York, og Match Point ble den første av flere filmer Allen spilte inn i europeiske byer.

Match Point (2005)

Filmen forteller om en ung tennistrener (Jonathan Rhys Meyers) fra Irland som ansettes av, og etter hvert gifter seg inn i, en velstående britisk familie. Men han tiltrekkes av svogerens amerikanske kjæreste (Scarlett Johansson), og et stykke ut i handlingen ser han seg nødt til å begå drap. Både i fortelling og utførelse er Match Point en elegant film, som utforsker en type kriminalfortelling Allen har vært innom i flere andre filmer. Det klareste parallellen finner vi i Crimes and Misdemeanors fra 1989, som inneholder et lignende plott. Her spiller Martin Landau en bemidlet samfunnstopp som bestemmer seg for å bli kvitt elskerinnen sin, spilt av Anjelica Huston. Denne filmen dveler imidlertid mer ved karakterens kvaler rundt forbrytelsen, satt i kontekst av hans jødiske bakgrunn – samtidig som den også følger en mer humoristisk handlingslinje hvor Woody Allen spiller en dokumentarfilmskaper som skal lage en portrettfilm om sin suksessfulle og selvgode svoger (Alan Alda).

Kjærligheten og døden

Som det vel framgår, har Woody Allen en relativt eklektisk filmografi. Ikke desto mindre bærer de hans markante særpreg, enten de er løsslupne komedier, tungsindige dramaer, kriminalfortellinger eller kombinasjoner av disse. Dette skyldes ikke minst at mange av de samme temaene går igjen, uavhengig av sjangermessig tilnærming. Slik sett er kanskje Love and Death den best beskrivende tittelen for hele filmografien hans, hvor redselen for døden så vel som kjærlighetens mange utfordringer er blant fortellingenes gjentagende trekk.

Allens filmer er i stor grad dialogdrevne, men kan like fullt være filmatisk lekkert utført. De er fulle av jazz, en musikkform han selv utfører som klarinettist, men ofte også opera og klassisk musikk. Filmene skildrer som regel intellektuelle og rimelig privilegerte urbane miljøer, uten at Allens egne rollefigurer nødvendigvis er den mest beleste – oftere deler disse karakterene hans egen lidenskap for film, og da gjerne gamle og svenske. Rollefigurene refererer til stadighet til terapeutene sine, og spesielt psykoanalyse forbindes av mange med Woody Allen. Filmene har imidlertid også mange henvisninger til sannsigere og lignende overnaturlige selvhjelpsformer, som det vitses med – men ikke alltid på en mer nedlatende måte enn det harseleres med psykoterapi.

Det skal ikke legges skjul på at Allen i flere av sine «one liners» i filmene vitser om pedofili, uten at jeg har sitert dem direkte i denne artikkelen. Dette er blant elementene som kan virke opprørende når man ser filmene i dag, men jeg vil likevel påpeke at de kommer fra en filmskaper som tillater seg å spøke med det meste (om enn kanskje sex i særdeleshet), noe han har til felles med mange andre framtredende komikere. Noen vil kanskje mene at slike vitser er en form for ufarliggjøring av et svært alvorlig tema, men man kan også argumentere for at virkelige pedofile muligens ikke vil være de første til å tulle med nettopp dette.

Forbrytelse uten straff

Skildrer filmene gjennomgående menn i forhold med langt yngre kvinner, på en måte som får dette til å framstå naturlig og uproblematisk? Tja. Slike forhold dukker unektelig opp i mange av filmene hans, men er ikke veldig framtredende i utvalget jeg har tatt for meg her – med åpenbart unntak av Manhattan. Mer påfallende i disse filmene er hvordan de romantiske intrigene dreier seg om forhold som innledes med mennesker i karakterenes litt for nære omgangskrets, som bestevennens elskerinne eller ektefellens søster. På dette området er det ingen tvil om at Allen har egne erfaringer, samtidig som en del av disse eldre filmene muligens er mer profetiske enn egenopplevde da han lagde dem. Man kan nok si at filmene til dels behandler slike forviklinger (for å bruke et mildt uttrykk) nokså lett, som om det er «sånt som skjer». Man kan imidlertid parere med at det faktisk er sånt som skjer, ikke bare i Woody Allens liv. Samt at spillefilmer fort blir kjedelige om de ikke setter virkeligheten litt på spissen.

Crimes and Misdemeanors (1989)

Som flere har påpekt, har Woody Allen mange sterke kvinnelige karakterer i filmene sine. Det betyr ikke at han alltid unngår stereotypiske framstillinger, som man for eksempel kan finne i de desperate, forsmådde elskerinnene i Crimes and Misdemeanors og Match Point. Men når hovedkarakterene i filmene hans er kvinnelige, er de vel så komplekse og nyansert portrettert som i filmene med mannlige hovedkarakterer.

Om man skal driste seg ut på en psykoanalytisk tolkning av Allens filmer, kan man også merke seg at flere av dem skildrer forbrytelser – fortrinnsvis mord – som ikke blir straffet, til tross for at det som nevnt ofte legges vekt på individets skyldfølelse. Men selv om Allen har møtt aldri så alvorlige anklager privat, føles det urimelig å løfte den moralske pekefingeren mot å skildre mord og såkalt perfekte forbrytelser på film, da han ikke akkurat er alene om å gjøre dette. Disse elementene kan like gjerne tilskrives Woody Allens evne til å behandle tunge så vel som lettere temaer på en intelligent og mangesidig måte, som inkluderer både parodi, realisme, humor og tragedie.

Delta i diskusjonen