Nobody er en underholdende, effektiv og vellaget actionthriller, med Bob Odenkirk i hovedrollen som en vanlig mann med en uvanlig fortid.

Bob Odenkirk, best kjent som Saul Goodman/Jimmy McGill fra Breaking Bad og Better Call Saul, er ikke det mest åpenbare valget av skuespiller til å spille slagkraftig actionhelt. Men det er da også noe av poenget i actionthrilleren Nobody, hvis aller fremste styrke er nettopp Odenkirk i hovedrollen.

Vanlig mann med uvanlig fortid

Her spiller han Hutch Mansell, en middelaldrende mann som lever et rutinepreget forstadsliv med kone, to barn og kontorjobb i svigerfarens firma. Den trygge tilværelsen forstyrres imidlertid idet hjemmet deres utsettes for innbrudd, og Hutch unnlater å slå tilbake mot tyvene når han har muligheten.

Unnfallenheten hans blir behørig bemerket av så vel politiet som familie og naboer, og først kan det virke som hovedpersonen har fått seg en stygg og tankevekkende ripe i sitt mannlige selvbilde. Men Nobody er ingen utforskning av tapt maskulinitet hos moderne menn á la Ruben Östlunds Turist.

Snart skal det nemlig vise seg at Hutch har en fortid som innebærer at han er noe ganske annet enn den gjennomsnittlige mannen han har utgitt seg for, eller snarere forsøkt, å være. Og nå er denne siden av ham i ferd med å våkne fra dvalen.

Den første demonstrasjonen av hvilke egenskaper Hutch faktisk besitter, får vi når han velger å gripe inn i en situasjon med en truende gjeng relativt unge gutter på bussen. Han vet dog ikke at denne hendelsen skal sette ham opp mot en russisk gangsterboss av det hensynsløse og svært brutale slaget, noe som fører til at konfliktnivået i Hutch’ liv – og dermed også i filmen – raskt eskalerer.

Lekre actionscener

Både handlingen og hovedkarakteren har visse likhetstrekk med Taken-filmene med Liam Neeson, og det er kanskje ikke så rart at man i tillegg kan få assosiasjoner til John Wick-filmserien. Nobody er skrevet av Derek Kolstad, som var manusforfatter på de tre filmene som hittil er laget om Wick, og blant produsentene er David Leitch, som også er involvert i samme franchise.

At det ikke er Neeson som gjør enda en actionrolle på autopilot, men isteden Odenkirk i en nokså uventet rolle fra hans side, utgjør imidlertid en stor forskjell for resultatet. Skuespilleren passer godt som den i utgangspunktet noe satte og livstrøtte familiemannen, samtidig som dette gir en frydefull kontrast når han med hud og hår – og større troverdighet enn man nok kunne forvente – kaster seg ut i filmens mange scener med intens skyting og slåssing.

Regissør Ilya Naishuller, som langfilmdebuterte med Hardcore Henry (2015), skal dessuten berømmes for hvor stramt og lekkert disse actionscenene er utført. I likhet med valget av hovedrolleinnehaver bidrar dette til at Nobody føles forfriskende, til tross for at filmen strengt tatt ikke inneholder noen elementer man ikke har sett tidligere.

Det trekker heller ikke ned at Christopher Lloyd og Michael Ironside dukker opp i mindre roller.

Akselererende overdrivelser

Etter hvert som handlingen tilspisser seg blir Nobody stadig mer «over toppen», både i brutalitet og fravær av nøktern realisme. Disse akselererende overdrivelsene er unektelig en vesentlig del av moroa med filmen, men medfører også at Hutch’ kone (Connie Nielsen) og barna deres parkeres på sidelinja. Man kan så absolutt beundre filmskaperens «no bullshit»-tilnærming til sjanger og fortelling, men Nobody ville ikke nødvendigvis blitt en svakere film om den hadde viet de mellommenneskelige forholdene i familien litt mer oppmerksomhet. Det samme kunne den gjort med mannsrollen, som jo adresseres i særlig filmens innledende partier, uten at dette egentlig forblir et sentralt tema.

Med det sagt, er Nobody en underholdende, hardtslående og overraskende morsom actionfilm, hvor Bob Odenkirk får flekset sjangermuskler ingen ville trodd han hadde. Jo da, sikkert noen, men det ødelegger det snedige ordspillet mitt på filmens tittel.