På årets Guldbaggen mottok Uje Brandelius prisen for beste skuespiller for rollen i Spring Uje spring. Da følte han seg skamfull.

I takketalen beklaget han til alle de «virkelige skuespillerne» at han fikk prisen. I likhet med sine kone og barn hadde i utgangspunktet spilt seg selv, fordi filmen er basert på hans eget liv. Filmen vant også både publikumsprisen og den internasjonale kritikerprisen på årets Göteborg filmfestival.

Uhelbredelig

Skrekken for fleste er å få en uhelbredelig sykdom. Hovedrolleinnehaver Uje Brandelius satte seg ned å skrev manuset etter at han rett før fylte 50 år fikk påvist Parkinson.

Uje Brandelius (ja, han er etterkommer av Harry Brandelius som ble kåret til «århundrets slagerartist» i Sverige) har vært sanger, pianist og komponist i det svenske popbandet Doktor Kosmos i 30 år og har hatt sitt eget radioprogram.

Da han fikk Parkinsons for noen år siden, fortalte han sin historie i den musikalske monologen «Spring Uje spring». Komikeren og tv-personligheten Henrik Schyffert så den og fikk ideen om å ta historien hans til lerretet. Selv debuterer han som som spillefilmregissør med filmen.

Hvor vanskelig det er å fortelle ting som vi ikke liker eller ikke vil innrømme for oss selv?  Det er temaet for denne triste, men håpefulle regidebuten. Det er en fantastisk skildring av en av de vanskeligste tingene vi kan møte i livet; å bli fortalt av en lege at vi har en kronisk alvorlig sykdom.

Hybrid

Historien forgår i løpet av et par uker i Stockholmsforstaden Bredäng. Fortellingen er en uvanlig hybrid av fiksjon og dokumentarfilm. Uje og familien spiller en fiksjonsutgave av seg selv.

Spring Uje spring er ingen dommedagsprofeti, selv om sykdommen ikke kan helbredes. Etter at legen har bekreftet sykdommen, sliter Uje med å fortelle om den og forsøk å å holde det hele skjult for familien og bandet.

Vi møter Uje og familien gjennom disse dagene hvor Uje kvier seg. Det meste er hverdagdiskusjoner som alle foreldre kan forholde seg til; det handler leie eller eie bolig, henting og levering i barnhagen, skolelekser, barnas trening og innkjøp – rett og slett om å få livet til å gå opp i hverdagen.

Sykdommen påvirker ham motorisk og han innser at han må gi slipp for fornektelsen. Sannheten innvirker både på ham og omgivelsene, men det er ikke den katastrofen han har innbilt seg. Dette er først og fremst en hverdagsfortelling om en mann som må forholde seg til en ny virkelighet som føles som verdens undergang.

Dristig prosjekt

Det er en usedvanlig dristig og originalt valg å lage en fiksjonsfilm om seg selv og sitt eget liv – og med seg selv og resten av familien i hovedrollene. Skuespillerprestasjonene er rett og slett imponerende.

Regissør Henrik Schyffert får frem Ujes følelse av avmakt, men også lettelsen når Uje erkjenner sin skjebne. Schyffert har regissert det hele stramt og forteller det hele med en lekende undertone som. Han vever elegant sammen Ujes historie med hans egen popmusikk.

I utgangspunktet skulle man tro at dette vill bli en veldig trist historie, men i stedet er det blitt et «feelgood» om Parkinson – hvem skulle trodd at det var mulig!