Nicolas Cage-metafilmen The Unbearable Weight of Massive Talent er vanskelig å mislike, selv om den ikke lever helt opp til forventningene.

Skuespilleren Nicolas Cage har en snodig karriere, som favner over moderne klassikere, kultfilmer og actionfilmer, med en eklektisk miks av høy og ikke fullt så høy kvalitet. I tillegg har han visst nærmest blitt et fenomen på nettet.

Dermed skulle det vel nesten bare mangle at det kommer en film som The Unbearable Weight of Massive Talent, en metaactionkomedie som lar Cage spille en selvironisk utgave av seg selv. Og det er jo en film man uunngåelig får visse forventinger til.

Skuespiller i motbakke

Her introduseres vi for Cage som en «struggling actor», i det han relativt desperat prøver å selge seg inn for hovedrollen i en kanskje ikke enormt god film, samtidig som han strever både økonomisk og med forholdet til tenåringsdatteren og ekskona på privaten. Ikke mye senere beslutter han å legge skuespillerkarrieren på den metaforiske hylla, men takker like fullt ja til et sjenerøst honorert bursdagseventoppdrag for den styrtrike spanjolen Javi (Pedro Pascal), som er stor fan av film generelt og Cage spesielt.

Når han ankommer Spania, bonder Cage eksepsjonelt godt med Javi, og de to innleder ikke bare et nært vennskap, men også et kreativt samarbeid om en filmidé. Snart skal det imidlertid vise seg at Javis rikdom ikke nødvendigvis er av den stuerene sorten, og at han sågar kan være involvert i kidnappingen av den katalanske presidentens datter. Og dermed oppsøkes Cage av CIA, som kan dra nytte av skuespillerens nærhet til deres spanske mål.

Being Nicolas Cage – eller NC?

Regissør Tom Gormican, som i tillegg har skrevet manuset sammen med Kevin Etten, har formodentlig hentet inspirasjon fra Spike Jonze/Charlie-Kaufman-genistrekene Being John Malkovich og Adaptation, sistnevnte med Cage selv i dobbeltrolle som manusskrivende tvillingbrødre. Også i The Unbearable Weight of Massive Talent spiller han to roller, da hovedkarakteren Cage er i jevnlig dialog med en yngre utgave av seg selv, snedig utført med foryngelseseffekter og et skarpt og humoristisk blikk for skuespillerens tidligere stil. Men Jean-Claude van Damme-filmen JCVD kan nok være en vel så relevant referanse.

The Unbearable Weight of Massive Talent er ikke like smart eller original som Being John Malkovich eller Adaptation, men snarere en «mainstream»-variant av denne typen metafilm, som rimelig kjapt utvikler seg til å bli en buddyfilm/actionkomedie – om enn hele veien med mye glimt i det berømmelige øyet.

Humoren treffer heller ikke alltid like godt, men det er unektelig gøy å se Cage i denne rollen (eller rettere sagt disse rollene) – som det burde være unødvendig å nevne at han er som skapt for, og som han så avgjort synes å kose seg med.

The Unbearable Weight of Massive Talent lever med andre ord ikke helt opp til forventningene, men er likevel en både underholdende og sjarmerende film det er svært vanskelig å mislike.