Fransk film har alltid stått meg nær. Fem menn har stått sentrale i landets blomstrende og fascinerende filmliv; Jean Gabin, Jean-Paul Belmondo, Alain Delon, Yves Montand og Jean-Louis Trintignant. Sistnevnte døde 17. juni i en alder av 92 år.
Han minnes i disse dager under FEMA, den legendariske filmfestivalen i la Rochelle på den franske vestkysten, som henter mye av sitt program fra Cannes-festivalene, samtidig som den er et oppkomme av fransk og internasjonal ny og klassisk filmhistorie. Samtidig viser festivalen en hommage til Alan Delon!
Så vel Arne Skouen som Knut Erik Jensen, Anja Breien, Bent Hamer og Joachim Trier har gjestet den vakre kystbyen.
Trintignant debuterte i 1955 og fikk sitt gjennombrudd året etter som Brigitte Bardots ektemann i Roger Vadims Og gud skapte kvinnen, filmen som på mange måter innvarslet den nye franske bølgen.
Etter et tre års avbrudd på grunn av militærtjeneste i Algerie fortsatte han karrieren i Frankrike. Han fikk mye oppmerksomhet pga. Claude Lelouchs En mann og en kvinne i 1965. I 1970 ble han belønnet med prisen som beste skuespiller i Cannes for rollen i Costa-Gavras‘ Z. Der åpenbarte hans spillestil seg for første gang, som neddempet og konsis, nærmest kjølig, henimot nifs, i tolkningen av politietterforskeren som innledet avhør av generalene i gendarmeriet, som hadde spilt en uryddig rolle ifm. offiserkuppet i 1967.
En helt annen og åpnet søkende Trintignant finner vi i Alan Robbe- Grillets eksperimentelle og intellektuelle Trans Europa Ekspressen i 1965 og i Claude Lelouchs vakre kjærlighetshistorie En mann og en kvinne i 1966. Et norsk publikum av den eldre garde vil huske ham som den usikre og søkende mannen i Eric Rohmers Min natt hos Maud i 1969, filmen som innledet den franske filmuken i Oslo samme år og la grunnlaget for en hel generasjons interesse for fransk film.
Skarpskåret og iskald spilte han i Fascisten av Bernardo Bertolucci i 1969, mens det gode og hjertevarme var tilbake i Endelig søndag, Francois Truffauts engasjerende film fra 1983. Da hadde han spilt i både komedier og kriminalfilmer og hos størrelser som Yves Boisset, Claude Chabrol, Jacques Demy og italieneren Ettore Scola. I 1994 ble han engasjert av Krysztof Kieslowski til den berømte trilogiens siste del Rød. Trintignants siste film, den 48 i rekken, ble Michael Hanekes sterke og eksistensielle drama Amour, hvor han spilte mot Emanuelle Riva, kvinnen fra klassikeren Hiroshima min elskede, Alain Resnais film-fabel fra 1959.
En stor skuespiller, en av de fremste i fransk film er gått bort og vi minnes ham gjennom de mange mesterverkene som nok bør være tilgjengelige, på strømmekalene og på dvd.