Seksuell skamfering, forgrodde organer og obduksjon av muterte barnelik: Cronenberg er tilbake på hjemmebane.
Etter å ha eksperimentert med forskjellige dramatiske stilarter i et par tiår er regissør David Cronenberg endelig tilbake til sjangeren han fant opp for over 50 år siden, nemlig body horror. Dette er en avart av horrorfilmer hvor skrekkelementet gjerne kommer innenfra og kroppslig forvrengning står i fokus. Og sådan leverer Crimes of the Future i bøtter og spann.
Skalpeller og sex
Handlingen er satt en gang i nær fremtid hvor menneskekroppen har utviklet seg til å ikke lenger føle smerte, og amatørkirurgi hvor frivillige partnere kutter hverandre opp har derfor blitt den mest erotiske formen for performance art. Innimellom operasjonene blir vi også tatt med på en eksistensiell reise gjennom betydningen av kunst, smerte, og sex, da filmen introduserer oss til en rekke karakterer som tenner seksuelt på å skjære i hud og fjerne interne organer, samt operere inn nye.
Men om dette kanskje høres overdrevet morbid ut på papiret, er det nettopp her Cronenberg briljerer ved å fremstille skalpeller og åpne sår som vakre og direkte sexy. Tvert imot å være avskrekkende, er hvert kirurgiske inngrep forførende som melodisk poesi, godt hjulpet av Cronenbergs faste samarbeidspartner, Howard Shore, som kanskje leverer det beste soundtracket i hans imponerende karriere.
Gamle noter
Selv om filmen er flunkende ny vil det derimot ikke si at innholdet nødvendigvis er helt fremmed, og fans av Cronenbergs vil finne flust av referanser til hans gamle klassikere. Ikke minst er temaet menneskelig evolusjon noe han har berørt i en rekke andre filmer, deriblant Scanners og The Fly, og akkurat som i Videodrome får også hovedpersonen i Crimes of the Future en ny kroppsåpning på magen for å få lettere tilgang til innvollene.
I likhet med Dead Ringers er det også snakk om en skjønnhetskonkurranse for interne organer, og Cronenberg har dessuten skapt et retrofuturistisk univers ribbet for blinkende skjermer og visuelle effekter, som er til forveksling likt det han gjorde i eXistenz. For ikke å glemme at filmen naturligvis også er en slags remake av hans egen eksperimentelle studentfilm fra 1970 med samme tittel.
Så med alle disse metareferansene til tidligere verk kan Crimes of the Future også sees på som en slags «best of» samling av høyt aktede Cronenberg-slagere, uten at den kanskje rekker helt opp til hans største hits. Likevel er det så deilig å se mesteren tilbake til sin kompromissløse fremstilling av kroppslig perversjon, at Crimes of the Future blir et varmt gjensyn med en gammel filmrebell.