Bak den sære tittelen på Hettie Macdonalds film ligger et dypt trist, men til syvende og sist håpefullt blikk på apati, tro og selvoppofrelse – som dessverre sliter med sin forutsigbarhet.
En tilsynelatende helt vanlig mann, Harold (Jim Broadbent), har gjort feil i alle de viktige tingene i livet – det å være en god ektemann, en far og en venn. Godt opp i 60-årene nøyer han seg nå med å holde seg stille i bakgrunnen. Ekteskapet er like uutholdelig for både han og kona, men ingen av dem orker å bryte ut.
Så mottar Harold et brev fra et hospice, skrevet av den tidligere kollegaen Queenie som ligger på dødsleie. Han skriver noen enkle, inderlige ord, men det håndskrevne skribleriet føles upassende. Han går ut for å sende brevet fra posthuset, mes passerer postkassen. Så passerer han den ene postkassen etter den andre. Han legger spontant ut på den fysisk anstrengende 750 km lang tur nordover for å se Queenie personlig fra Devon helt i sør til Berwick-upon-Tweed nesten på grernsen til Skottland.
Tro og håp
Denne avgjørelsen er tatt delvis oppmuntret av en prat med en ung kvinne på denlokale bensinstasjonen som tilfeldig nevner at hennes tro på tantens bedring hjalp henne til å bli frisk. Den storøyde Harold tar denne historien som inspirasjon for sin lange reise: Så lenge han fortsetter å gå, må Queenie fortsette å leve.
«Du kan ikke redde mennesker med kreft med mindre du er en kirurg,» fortviler kona Maureen når Harold til slutt ringer hjem, men han fortsetter reisen.
Harold er ikke en religiøs mann. Troen hans om at hun vil leve så lenge han går har åpenbart ikke noe grunnlag i virkeligheten – selv om det å høre om reisen hans gjør den ensomme Queenie synlig friskere, ifølge sykepleierne hennes.
De gode menneskene
Ettersom Harold møter fremmede på sin reise som tilbyr et glass vann, eller et sted å hvile de hardt skadde føttene – gir filmen ikke disse møtene noen overordnet betydning. Flere ganger kutter vi fra en situasjon til en annen uten så mye som et farvel.
Å gå på denne måten, for Harold, handler ikke om å møte nye mennesker; det handler om å sette den ene foten foran den andre, uten å bruke tid på å bli kjent med mennesker.
Problemet til Harold Frys utrolige pilgrimsferd er det hele er så forutsigelig. Det reddes av soldie engelske skuespillere. Jim Broadbent er overbevisende når han tar oss gjennom alle lagene av følelsesmessige og fysiske utfordringer som Harold utsettes for. Penelope Wilton (Downton Abbey) underbygger subtilt hans skildring som hans tålmodige kone.
Filmen er basert på Rachel Joyces bestselgende bok med samme navn. Harold Frys utrolige pilgrimsferd en film om anger og tro innrammet i et sært konsept. Det er en film med mye på hjertet, men har dessverre blitt en filmatisk shillingsvise.