Den britiske skuespilleren og regissøren Kenneth Branagh har klart å etablere sitt eget filmunivers basert på Agatha Christie i en tid da actiondominerte filmfranchiser råder. Resultatet er en serie filmer om privatdetektiven Hercule Poirot.

Med et ensemble som inkluderer Michelle Yeoh, Tina Fey, Jamie Dornan, Kelly Reilly, og den unge Belfast-stjernen Jude Hill, blir vi introdusert for den belgiske detektiven Hercule Poirot, som lever som en eneboer i Venezia etter andre verdenskrig.

Filmen er løselig basert på Agatha Christies roman «Barneselskapet» fra 1969. Mord i Venezia følger bare ett år etter Mord på Nilen, som opplevde en moderat suksess etter at promoteringen ble overskygget av kontroverser som involverte to av hovedrolleinnehaverne.

Seanse og mord

Handlingen utspiller seg i 1947. Nå som andre verdenskrig er over, lever Poirot et tilbaketrukket liv, men han blir stadig oppsøkt av klienter som søker hans hjelp.

På Halloween blir Poirot oppsøkt av sin gamle venn og mysterieforfatteren Ariadne Oliver (Tina Fey), som ber ham om å delta på en seanse ledet av mediet Joyce Reynolds (Michelle Yeoh). Til tross for sin motvilje deltar han, men hans deduktive evner kommer raskt til syne når en gjest blir myrdet.Men når det hele ender i død, får Poirot sin ryggmargrefleks – han må gripe inn.

Sammenlignet med de to tidligere filmene, har denne delen tatt en litt annen kreativ retning. Mord på Orientekspressen og Mord på Nilen er blant Christies mest kjente romaner, og de har blitt filmatisert flere ganger. Romanen «Barneselskapet» fra 1969, som denne filmen bygger på, får ikke den samme drahjelpen.

Etter hvert som filmen utvikler seg, underbygges Poirots skepsis til det overnaturlige, samtidig som de nødvendige vendepunktene i thrilleren blir introdusert. Dessverre begynner det å gå galt for Branagh og filmen når det gjelder både forutsigbare plotelementer og obskure kameravinkler. Det blir også forvirrende når han hopper mellom birollene, noe som gir lite rom for å gruble over potensielle motiver som inkluderer en tidligere elsker, en religiøs assistent, en sorgende mor og en skjør lege.

Branagh balanserer forsiktig sin rolle som hovedrolleinnehaver. For det meste leverer skuespillerensemblet imponerende prestasjoner, men dessverre blir de hemmet av Michael Greens manus som denne gangen virker ustrukturert og forvirrende.

Filmens generelle mangel på karisma og intelligens klarer dessverre ikke å løfte denne «whodunit»-filmen til nivået til Mord på Nilen og Mord på Orientekspressen.