Detter er en dramakomedie av Olivier Nakache og Éric Toledano, teamet bak supersuksessen De urørlige.

PÅ KINO 24. NOVEMBER: Albert og Bruno har mildt sagt et løsaktig forhold til økonomi og skylder penger til opp over pipa. I ett forsøk på å få økonomien på rett kjøl slår de seg sammen med en gruppe unge miljøaktivister, men løfter om gratis øl og mat veier tyngre enn klimaengasjementet.

Filmen starter med en kavalkade over tidligere franske presidenters nyttårstaler, hvor uttrykket «Une année difficile», egentlig et vanskelig eller krevende år, går igjen i samtlige taler! Dernest kommer en forrykende kamp mellom miljøaktivister og gale mennesker ved starten av en Black Week, derav filmens aktualitet nettopp nå.

Men det hele utarter i altfor mange springende og unødvendige manusideer, hvor shopaholikere behandles av en kvakksalver med tvilsomme ideer og bakgrunn.

Filmen er produsert av det ærverdige selskapet Gaumont, fransk films store grunnpilar sammen med Pathé, begge var i stumfilmtiden kjent for sine politi-farser, hvor en samlet uniformert styrke kommer altfor sent, som vanlig. Slik også her, til kjedsommelighet. Det er flere usannsynlige, nærmest surrealistiske elementer i filmen, som dessuten er over en halv time for lang, dessverre.

Sterkt skuespill

Men skuespillerne er fremragende og det er fine bilder fra Paris, som også rammer inn en vakker kjærlighetshistorie: Lederen for miljøaktivistene, med kallenavnet Kaktus, (Noémie Merland), er en vakker ung kvinne, som hovedpersonen, Albert, Fersken, (Albert Laprade), en av de to tvilsomme småkjeltringene, fort forelsker seg i. Men Kaktus lider av klima-angst (sic!) og klarer ikke helt å frigjøre og hengi seg. En noe mer diskuterende og krevende miljø-gjeng ville også gjort seg, sammen med noen linker til de gule vestene, som helt glimrer med sitt fravær i filmen.

Filmen har vært en suksess i Frankrike, selv om den ble møtt med kritikker av samme type som denne anmelder bringer til torgs. Det er synd, ideen er storslått og høyst aktuell, men skusles bort av to overivrige regissører. Et stramme produsentgrep ville ha gjort seg. Men se den gjerne, sluttsekvensen er betagende og tankevekkende.

Er det håp eller?