Ingen filmskaper lager tragikomedier bedre enn finske Aki Kaurismäki. Etter å ha vært borte fra lerretet i seks år, er han nå tilbake med en ekte finsk, melankolsk romanse.

PÅ KINO 25. DESEMBER: Høstgule blader hadde premiere på årets filmfestival i Cannes, der den vant juryprisen. Den er også Finlands bidrag til Oscar-utdelingen for beste internasjonale film.

Det har gått seks år siden Kaurismäkis forrige film, flyktninghistorien Den andre siden av håpet. Kaurismäki er en av Nordens fremste filmskapere og har gjennom de siste førti årene skapt store filmer som Forbrytelse og straff (1983), Leningrad Cowboys Go America (1989), The Match Factory Girl (1990), Mannen uten minne (2003) og Le Havre (2011).

Med Høstgule blader fortsetter han å lage sine minimalistiske, men effektive dramakomedier, mettet med like mengder melankoli og glede.

I kjernen handler Høstgule blader om «gutt møter jente» – to ensomme, stille sjeler som prøver å få det beste ut av dagene sine uten å falle inn i melankoli. De møtes ved en tilfeldighet og kan potensielt forelske seg i hverandre. Men det er mer enn det du ser ved første øyekast; atmosfæren og følelsene forlater deg ikke etter at filmen er sett.

De to karakterene som leder historien er bygningsarbeideren Holappa (Jussi Vatanen) og den nylig ansatte supermarkedskassereren Ansa (Alma Pöysti). De er ennå ikke klar over det, og på dette tidspunktet i filmen kjenner de ikke hverandre. Men de deler lignende bakgrunner – begge sliter økonomisk, tilbringer mesteparten av tiden alene og klarer seg selv i det daglige.

Høstgule blader er en historie om hvordan håpet aldri går tapt, og en liten gnist kan få noen til å bli sitt bedre jeg. Det er en fortelling om urettferdigheter og arbeidersolidaritet – denne gangen sett som en melankolsk romanse mellom to ensomme sjeler.

Handlingen utspiller seg i dagens Helsinki, selv om filmen har elementer fra fortiden, som gamle flip-telefoner, en internettkafé og vintage-utseendet til bruktbutikkinnredning og klær. Fra en gammeldags radio hører vi nyheter om Russland som invaderer Ukraina, en nikk til den nåværende virkeligheten.

Skjebnemøte

Etter at Ansa (Alma Pöysti) lar en hjemløs mann få mat som er utgått på dato i stedet for å kaste den i en søppelcontainer, konfronterer sjefen henne: «Du har vært under oppsyn.» Han undersøker vesken hennes og finner mer utgått mat. Hun blir sparket, og venninnen Liisa (Nuppu Koivu) slutter i solidaritet med henne.

Holappa sliter med depresjoner forårsaket av konstant drikking. I mellomtiden prøver Ansa å tjene penger for å beholde leiligheten hun arvet fra bestemoren. De to kjemper hver for seg gjennom hverdagens fortvilte katarsis i stillhet. Dagene føles ofte som passerende, helt til en spesiell kveld som vil forandre livene deres. Under en tur med kollegaen Huotari (Janne Hyytiäinen) til en karaokebar, møter Holappa endelig Ansa. De snakker ikke mye, men blikkene de deler er nok for en første forbindelse.

Absurd

Holappa og Ansa drar på date på kino. Mens de tar farvel etter filmen, gir Ansa Holappa telefonnummeret sitt på en lapp. Like etter mister han den, og han har aldri lært navnet hennes. Hun venter forgjeves ved telefonen, og han venter utenfor kinoen kveld etter kveld i håp om at hun kommer tilbake. Når veiene deres til slutt krysses, påstår han at han har slitt ut par sko mens han ventet på henne.

Hun inviterer ham på middag, selv om hun ikke er vant til å ha selskap. Hun serverer musserende til måltidet, men han ønsker mer alkohol, noe som forårsaker friksjon mellom dem. Etter å ha forklart at faren døde av alkoholisme og moren døde av sorg, gir hun ham et ultimatum: Han kan velge henne eller flasken. Han stormer ut og sier: «Jeg tar ikke imot ordre.» Mer enn én gang har drikking på jobb fått ham sparket.

Særegent og visuelt

Med deadpan humor, hverdagslige omgivelser og særegne karakterer, blir vi presentert for et dystert syn på livet på bunnen i Finland, midt i de illevarslende nyhetene om krigføring i et naboland og følelsen av at du kan være neste når som helst.

Kaurismäki beholder sin særegne visuelle og fortellerstil med den samme dvelende, varme effektiviteten. Han holder fast ved visjonen om å forbinde våre fysiske og psykologiske kamper i dagliglivets på en lett festlig og merkbar måte. En av hans største styrker er måten han skildrer stillhetens kvaler og skjønnhet.

Kaurismäki lar ofte karakterenes handlinger si mer enn ord. «Høstgule blader» er intet unntak. Med mindre enn en håndfull mumlede ord, er ansiktsuttrykkene deres verdt mer enn en monolog eller til og med en lang sekvens av dialog. Dette skyldes det velformulerte manuset.

Alma Pöysti og Jussi Vatanen er fantastiske som paret. Til tross for galskapen som gjennomsyrer fortellingen – er det et håp i dette fantastiske verket.