La det være sagt med en gang: Per Fly og hans team har skapt en gripende og fascinerende biografisk film om den legendariske svensken som etterfulgte nordmannen Trygve Lie som FNs generalsekretær og ble etterfulgt av burmeseren U Thant.

Filmen er grundig og iakttagende når den utforsker spillet i kulissene rundt oppløsningen av Belgisk Kongo og de økonomiske interessene dette lille europeiske landet hadde i den enorme gruvedriften i Afrika.

Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld var generalsekretær i FN fra 1953 til 1961. Han døde i en flystyrt den 18. september 1961 i Ndola (Nord-Rhodesia), nå Zambia. Flyet kom fra Léopoldville i Kongo. Årsaken til flystyrten var lenge uklar; man henviste til pilotfeil, men filmen legger ikke skjul på at det hele var et arrangert attentat.

Problemløser

Hammarskjöld fikk gjennom noen kritiske år anledning til å bruke sine diplomatiske evner. Han forhandlet frem løslatelsen av 15 amerikanske soldater som var tatt til fange av Kina under Koreakrigen. Han løste en rekke konflikter i Kongo, Palestina, Israel og Kambodsja. For sin innsats ble Hammarskjöld tildelt Nobels fredspris post mortem i 1961.

Hammarskjöld hadde sin utdannelse innen jus og økonomi fra Uppsala og Stockholms universiteter i årene 1926 til 1935. Han tok en doktorgrad i økonomisk politikk.

Enorm makt

I rollen som generalsekretæren møter vi Mikael Persbrandt, rolig og sindig, men også oppfarende og envis. Filmen avslører at han hadde enorm makt og ikke alltid konsulterte Sikkerhetsrådet eller FNs Generalforsamling i sine avgjørelser. En lydig, men også kritisk stab står bak ham.

Filmen begynner dramatisk med løsrivelsen av Katanga-provinsen, hvor gruvedrift og folkemord gikk hånd i hånd, og hvor Hammarskjöld møtte sine største utfordringer innen diplomati og fredsbevarende arbeid. Det ble dette som ble hans bane. Katangas leder, godt støttet av en privat leiehær som utførte attentatet, tok livet av generalsekretæren. «Follow the money» er filmens moralske basis.

Filmen er en nordisk samproduksjon til svimlende 80 millioner, der blant annet norske Maipo står bak. John Christian Rosenlund er sjefsfotograf, og hans bilder er fascinerende og livfulle. Scenografien er korrekt og omfattende, både i New York og Kongo, med noen få irriterende feil, som dog ikke forstyrrer helheten (Blå, og ikke røde, lys på politibilene i NY, og en Dakota DC 3, ikke en DC 6, som det sies i filmen, som tar generalsekretæren på hans siste reise). Musikken er noe påtrengende, men fungerer stort sett fint, og skuespillerne er kloke valg til de ulike rollefigurene som omgir ham.

Hammarskjölds ukjente sider

Dramaturgisk kan det hele bli noe dvelende og repeterende, det er ikke så mye humor, svært lite følelsesliv og noe omstendelig over filmen, uten at dette overskygger fascinasjonen over historien. For den er spennende å følge, nesten som en politisk thriller av godt gammelt merke.

Filmen viser stor plass til Hammarskjölds ukjente sider. En homofil venn fra studietiden får lese hans dikt og presser ham til å «komme ut av skapet», noe Hammarskjöld nekter. Om han i det hele tatt kunne det, er usikkert. Men han var nok en ensom mann i sin stormakts-politiske verden.

Å lage biografiske filmer kan være utfordrende. Handler de om politikk, må de også være troverdige og korrekte. «Man må være modig når man lager en biografisk film,» uttalte regissøren Per Fly i fjor vinter før den svenske premieren. Det har han vært, og hans bidrag til sjangeren vil bli stående som en spennende film i lang tid.