Det er vanskelig å ikke gi seg over for en produksjon av dette kaliber. Her er flere sekvenser til å miste pusten av, imponerende og gigantiske scenerier og fantastiske spesialeffekter.

Planet of the Apes er en slitesterk serie filmer, bøker, tegneserier og TV-serier – en såkalt franchise, i mangel av et bedre ord – basert opprinnelig på en roman av den franske forfatteren Pierre Boulle (La Planète des Singes) fra 1963, som snur forholdet mellom mennesker og aper på hodet. Første film kom allerede i 1968 (Planet of the Apes) og ble fulgt av ytterligere fire filmer på 1970-tallet.

Det ble blåst nytt liv i serien i 2001 med en remake av ingen ringere enn Tim Burton, etter at en rekke kjente navn som Oliver Stone, Arnold Schwarzenegger, Chris Columbus og James Cameron hadde vært involvert. Foreløpig er også denne etterfulgt av fire filmer. Dette er den siste så langt. Serien har vært en suksess kommersielt og har til dels også høstet lovord fra kritikerne.

Det er, nesten selvsagt så langt, skuespillere som har fått på seg ulike apehabitter, og selv om de derfor har vært temmelig ugjenkjennelige har mange kjente filmnavn ikledd seg de ulike rollene.

Ellers er det naturligvis spesialeffekter som har vært nødvendig for å løfte filmene til nye høyder og da har Weta Digital på New Zealand spilt en avgjørende rolle. De sto bak og ble på mange måter etablert for Ringens Herre-trilogien.

Brutalt

I «Kingdom of Planet of the Apes» braker flere apesamfunn sammen. Hovedrollen og vår helt er sjimpansen Noa (Owen Teague) fra en klan av klatresterke solørn-aper. De blir brutal tatt til fange av en klan utstyrt med en slags staver med elektrosjokk som vil ha dem som slaver i forsøket på å tilegne seg menneskelig teknologi. Noa går sin egen vei og allierer seg med den kloke orangutangen Raka (Peter Macon) og en tilsynelatende fortapt ung kvinne ved navn Mae/Nova (Freya Allan) på veien.

Det viser seg at den unge kvinnen har en agenda og vet hva hun vil for om mulig å gjenreise noe av menneskeætten i den stadig pågående kampen mellom aper og mennesker. Men er hun til å stole på?

For øvrig er det knapt mennesker å se og universet domineres av den tyranniske lederskikkelsen Proximus (Kevin Durand), som hevder å bære arven fra Caesar videre. Han portretteres av Andy Serkis (også Gollum/Sméagol i Ringenes Herre) med bravur i trilogien Rise of the Planet of the Apes (2011), Dawn of the Planet of the Apes (2014) og War for the Planet of the Apes (2017).

Forvrengt lære

Handlingen foregår 300 år etter Caesars storhetstid og mange har glemt hva denne sjimpansen sto for eller har forvrengt hans lære til egen fordel. Som Proximus. Dette blir gradvis avslørt av Noa, som til slutt får uvurderlig hjelp av sine sol-ørner, som var trofaste mot hans far Koro.

Den mest kjente skuespilleren er nok William H. Macy (gjennombrudd i Coen-brødrenes Fargo) som det desillusjonerte mennesket Trevathan, som har påtatt seg å innføre Proximus i litteraturens verden. Kanskje kan det være veien til menneskenes hemmeligheter?

Det er vanskelig å ikke gi seg over for en produksjon av dette kaliber. Her er flere sekvenser til å miste pusten av, imponerende og gigantiske scenerier og fantastiske spesialeffekter. Lydbildet er påtrengende. Ekstra poeng for å virkelig bruke bilder for det store lerret og aller best for IMAX.

Filmen trekker kanskje ikke de samme klare paralleller til rasemotsetninger som originalen fra 1968, men det er mange referanser til både aktuelle teorier og karakterer fra vår tid.