Katastrofefilmen Twisters gjør jobben den er ment å utføre for et spetakkelhungrig publikum, om enn med stor grad av forutsigbarhet og en overraskende subtil tilnærming til menneskeskapte klimaendringer.  

 PÅ KINO FRA 12. JULI: At det nesten tretti år senere kommer en oppfølger til katastrofefilmen Twister fra 1996, kan åpenbart anses som nok en bekreftelse på at Hollywood klamrer seg til gamle konsepter som allerede har vist seg økonomisk innbringende framfor å satse på friske ideer.

Men i en tid der ekstremvær herjer brutalt i USA og mange andre deler av verden, kan det i det minste argumenteres for at Twisters føles mer relevant og virkelighetsnær enn forløperen gjorde i sin tid, selv om Amerika på ingen måte var noen tornadofri sone da heller.

Det kan dessuten diskuteres om Twisters i det hele tatt er en oppfølger. Den er i så fall en frittstående sådan – og kanskje er det vel så presist å beskrive den som en ny film i samme gate som Twister. En film som er opphavsrettslig forankret i, referer til ett og annet element fra og naturligvis ønsker å profittere på navnet til den suksessfulle nittitallsfilmen, uten å nødvendigvis stille krav til publikum om å ha sett den.

Tilbake til stormens øye

Twisters, som altså er satt til vår samtid, introduserer oss for hovedkarakteren Kate (spilt av britiske Daisy Edgar-Jones fra TV-serien Normal People og spillefilmen Where the Crawdads Sing) da hun og et team av studievenner oppsøker en tornado i forskningsøyemed, med fatalt utfall for flere av dem. Noen år senere har hun valgt å holde fascinasjonen for disse værfenomenene innenfor langt tryggere skrivebordsrammer, inntil hun overtales av en tidligere makker (Anthony Ramos) til å gjenoppsøke uværenes rurale kjerneområder for en ny runde vitenskapelige tester.

Her møter de konkurranse fra en mer bajaspreget gjeng stormjagere ledet av kjekkas-cowboyen Tyler (Glen Powell fra Top Gun: Maverick, som for tiden også gjør seg sterkt bemerket i Richard Linklaters Hit Man), som synes mest opptatt av adrenalinrush og oppmerksomhet i sosiale medier. Men etter hvert som tornadoene øker i antall og styrkegrad viser de ulike gruppenes motivasjoner seg å ikke helt være slik de først framstår, mens den ikke spesielt gamle rodeohesten Kate skal børste støvet av gamle stormridende kunstner.

Store produsentnavn og regissøren av Minari

Twisters er produsert av Amblin Entertainment, med selveste Steven Spielberg som eksekutiv produsent. Filmens produsenter Frank Marshall og Patrick Crowley har tidligere stått bak svære filmserier som Indiana Jones, Jason Bourne og Jurassic Park, og flere på produksjonssiden var også involvert i Twister. Den opprinnelige filmen var Jan de Bonts andre film som regissør etter Speed, mens manuset var skrevet av Michael Crichton – som hadde stått for manuset til den tre år eldre Jurassic Park, basert på hans egen roman.

I tillegg til at den fikk sin egen serie med oppfølgere, banet sistnevnte «high concept»-sci fi-monster-blockbuster utvilsomt vei for andre og mer konvensjonelle katastrofefilmer, som Twister. Slik monsterfilmer ofte inneholder tilsvarende ødeleggelser som katastrofefilmer, er katastrofefilmer også en form for monsterfilmer, der det gjerne er naturen som er monsteret.

Noe overraskende har Lee Isaac Chung, som regisserte det Oscar-nominerte og dels selvbiografiske dramaet Minari fra 2020 som sin forrige spillefilm, inntatt registolen i Twisters. Manuset er denne gang ved Mark L. Smith, som blant annet skrev filmmanuset til The Revenant sammen med Alejandro González Iñárritu, mens historien er kreditert Top Gun: Maverick-regissør Joseph Kosinski, som på et tidligere tidspunkt var tiltenkt regijobben.

Forutsigbar, men aldri kjedelig

Med alle disse kreftene involvert er det litt skuffende at Twisters så slavisk følger manusoppskriften for denne typen sjangerstorfilmer. For all del, filmen utfører jobben den er ment å gjøre for et spetakkelhungrig publikum med stødighet og spesialeffekter som har tatt noen orkankast framover siden 1996. Men den gjør heller ikke så voldsomt mye mer.

For selv om man nok også har forsøkt å bekle filmen med skuespillere som kan live opp konvensjonene med personlighet, slik tilfellet var i Twister, føles karaktergalleriet som hentet ut av en rekke lignende filmer. Og handlingen kan hele veien forutses med mer enn meteorologisk presisjon.

Men det forutsigbare kan også være medrivende, på et slags kjent og kjært vis – og kjedelig blir Twisters aldri.

Et lite pust av subtilitet

Manusforfatter Smith har angivelig uttalt at klimaendringene skulle inkorporeres i den nye filmen, og derfor er det ekstra trist at dette knapt er nevnt ved et eneste ord i det endelige resultatet. Kan produsentene og studiosjefene ha blitt engstelige for potensielle kommentarfeltanklager om at filmen er «woke»?

Ikke desto mindre: I en film hvor alt som utspiller seg forklares med stor tydelighet (inkludert et musikkspor som understreker poenger i handlingen), kan man se en smakfullt subtil kommentar om nettopp menneskeskapte katastrofer i klimakset. I løpet av denne sekvensen søker folk i en orkanutsatt småby tilflukt i et kinobygg, der det pågår en matinévisning av en gammel Frankenstein-film. Lerretet og veggen bak må imidlertid gi etter for mer skremmende naturkrefter i det som ikke bare oppleves som et visuelt inspirert øyeblikk, men også en finurlig måte å påpeke en parallell mellom disse monstrøse ødeleggelsene og det klassiske monsteret i filmen som vises: De er begge, i hvert fall til dels, skapt av mennesker.

Deretter klamrer Twisters seg til et unektelig noe naivt håp om at det også er vitenskapen som skal redde oss. Men noe annet hadde kanskje vært å tøye – for ikke å si «twiste» – kravene til masseunderholdning i overkant langt.