Den polske mesterfilmskaperen Agnieszka Holland forteller en opprivende historie om en utsatt familie som møter utenkelig hat når de søker tilflukt i den såkalte siviliserte verden.

PÅ KINO FRA 2o. SEPTEMBER: Hennes film, «Green Border», viser de uhyrlige forholdene flyktninger møter når de prøver å krysse grensene mellom Belarus og Polen.

Ved første øyekast kan en svart-hvitt-film som viser livredde mennesker som tvinges gjennom en korridor av skrikende polske og belarusiske menn i uniform virke som en skildring av Holocaust. Men regissør Agnieszka Holland har valgt denne visuelle stilen for å fremheve et enda større poeng: Grusomhetene i «Green Border» er fra de siste tre årene, og de skjer fortsatt. Valget av svart-hvitt forsterker følelsen av tidløshet og at det som skildres er en del av vår nåtid, ikke bare historie.

Et rop om rettferdighet

Filmen er et kraftig rop av forargelse mot de politiske systemene som tillater disse grusomhetene. Samtidig er den også et rop av lettelse over at modige enkeltpersoner velger å stå imot urettferdigheten. «Green Border» er dypt opprivende, preget av vold og ekstrem tapperhet, med en slutt som minner oss på at både vold og tapperhet er valg mennesker tar.

Denne viktige filmen er filmet i en stil som minner om dokumentarfilm, og trekker oppmerksomheten mot de sårbare og virkelige menneskene midt i den såkalte «migrasjonskrisen». Holland skildrer både den usigelige umenneskeligheten og medfølelsens kraft på en uforglemmelig måte. Filmen dykker dypt inn i de menneskelige skjebnene som blir presset fra den ene siden av grensen til den andre, i en intens thriller hvor grensene mellom fakta og fiksjon nesten viskes ut.

Familiedrama på grensen

Filmen følger en syrisk familie på flukt fra sitt hjemland, som i slutten av 2021 flyr til Belarus med løfte om at de kan krysse inn i Polen. Amina, Bashir og deres små barn, sammen med Bashirs far og en afghansk flyktning, blir kastet inn i en skogkledd ingenmannsland, jaget frem og tilbake over grensen av polske og hviterussiske grensevakter. Mens noen individer viser medmenneskelighet, er de fleste tjenestemennene brutalt grusomme.

Vi møter også grensevakten Jan, som kjemper med sin egen samvittighet, og psykiateren Julia, som aktivt engasjerer seg for å hjelpe flyktningene. Disse karakterene er slående realistiske, med komplekse personlige konflikter og relasjoner. Jan, spesielt, er fanget mellom sin plikt og sine moralske kvaler, mens Julia opplever en dyptgripende forandring i sitt liv når hun blir med i kampen for flyktningene.

Visuell kraft

Tomek Naumiuks foto er enestående, og kombinerer vakre skildringer av landskapet med intime portretter av menneskene i filmen. Fargene renner bokstavelig talt ut av filmen i åpningsscenen, der det store skoglandskapet blir en truende metafor for farene og håpløsheten flyktningene står overfor.

«Green Border» er en betimelig og presserende film. Filmen kritiserer høyreorienterte regjeringers avvisning av desperate mennesker som «våpen» sendt av Lukasjenko og Putin. Denne dehumaniseringen speiler de holdningene som finnes i mange vestlige land, og filmen fungerer som en viktig påminnelse om farene ved å avvise medmenneskelighet.

En epilog som gir håp

Filmens epilog, som er satt like etter Russlands invasjon av Ukraina, gir et sterkt motpunkt til det grusomme som har blitt vist. Her finner vi en refleksjon over hvordan verden kan reagere på en mer human måte i møte med kriser. Det minner oss på at selv i de mørkeste tider kan solidaritet og medmenneskelighet finne sted.

«Green Border» er en kraftfull og nødvendig film som utfordrer seeren til å reflektere over medmenneskelighet og moralske valg i møte med urettferdighet.