Historien om One Take-filmer

One Take-filmer, eller enkeltbilde-filmer, er filmer som enten er filmet i én sammenhengende tagning eller gir inntrykk av å være det ved hjelp av skjulte klipp. Denne teknikken har utviklet seg over tid og har blitt brukt til å skape en intens, immersiv opplevelse for publikum.

I filmens barndom var lange tagninger vanlige, da filmene var korte og teknologien begrenset. De første eksemplene på bevisst bruk av lange tagninger finnes i 1920- og 1930-tallets filmer, men det var Alfred Hitchcock som virkelig eksperimenterte med konseptet i Rope (1948). Fordi filmruller på den tiden var begrenset til rundt 10 minutter, skjulte Hitchcock klippene ved å panorere forbi mørke objekter, slik at filmen fremsto som en kontinuerlig tagning.

Utviklingen gjennom årtier

Etter Rope ble teknikken sjeldent brukt, men regissører som Miklós Jancsó på 1960- og 70-tallet begynte å eksperimentere med ekstremt lange tagninger. På 2000-tallet ble teknologi og digitale kameraer mer avanserte, noe som åpnet for lengre, mer komplekse sekvenser.

Filmer som Russian Ark (2002), regissert av Aleksandr Sokurov, revolusjonerte sjangeren ved å være den første helaftens filmen skutt i én sammenhengende tagning uten skjulte klipp. Denne filmen ble mulig takket være digitale kameraer og steadycam-teknologi.

I nyere tid har filmer som Birdman (2014, regissert av Alejandro G. Iñárritu) og 1917 (2019, regissert av Sam Mendes) videreutviklet teknikken. Birdman er filmet med flere lange tagninger og sømløse overganger, mens 1917 er laget for å se ut som én uavbrutt tagning ved hjelp av avanserte digitale effekter.

One Take-filmer i dag

Teknikken er nå mye brukt i både spillefilmer og TV-serier, spesielt i actionscener og thrillere for å øke spenningen. Med moderne teknologi har det blitt lettere å filme lange tagninger, og noen filmer og TV-episoder, som den intense åpningsscenen i Spectre (2015) og Victoria (2015), tar dette til nye høyder.

Betydningsfulle one-take-filmer

• • «Rope» (1948): Regissert av Alfred Hitchcock, var «Rope» en av de første filmene som eksperimenterte med lange tagninger for å skape en følelse av kontinuitet og teaterlignende intensitet.
  • «Russian Ark» (2002): En russisk kunstfilm regissert av Aleksandr Sokurov, filmet i én uavbrutt tagning på over 90 minutter. Filmen tar seeren med gjennom over 300 år med russisk historie i Eremitasjen i St. Petersburg, og er en teknisk og visuell bragd.
  • «Birdman» (2014): Denne filmen, regissert av Alejandro González Iñárritu, er kjent for sin illusjon av å være filmet i én sammenhengende tagning. Den følger en skuespillers kamp for å gjenopplive sin karriere på Broadway, og vant Oscar for beste film.
  • «Victoria» (2015): En tysk thriller regissert av Sebastian Schipper, som faktisk ble filmet i én kontinuerlig tagning over 138 minutter. Filmen følger en ung kvinne som blir involvert i et bankran i Berlin.
  • «Utøya 22. juli» (2018): Erik Poppes film gjenskaper de grusomme hendelsene på Utøya i sanntid gjennom én lang tagning. Den skaper en uhyre intens og realistisk opplevelse av terrorangrepet, uten å vise gjerningsmannen, men fokuserer på ofrenes perspektiv.
  • «Blindsone» (2018): Regissert av Tuva Novotny, er denne norske filmen skutt i én sammenhengende tagning og skildrer en families tragedie etter et plutselig selvmordsforsøk. Filmen gir en rå og intens opplevelse av sjokk og sorg.
  • «1917» (2019): En krigsfilm regissert av Sam Mendes, som bruker en imponerende one-take-teknikk for å følge to britiske soldater på en kritisk oppgave under Første verdenskrig. Selv om filmen er redigert for å se ut som én lang tagning, skaper den en intens og oppslukende opplevelse.