Av og til kommer det filmer som ser ut til å ha alt: en original idé, store stjerner og et friskt visuelt uttrykk. Death of a Unicorn, regissert av Alex Scharfman, er definitivt en slik film – på papiret. 

Filmen forsøker seg på et friskt sjangermiks: et eventyraktig, mørkt satireportrett av kapitalisme, akkompagnert av hevngjerrige enhjørninger og Spielberg-pastisjer. Men dette ambisiøse forsøket resulterer i et en overlesset, uinspirert kollasj av klisjeer og visuelle lån.

Et løfte filmen aldri innfrir

Traileren lover mye – kanskje for mye. Med Paul Rudd, Jenna Ortega og Richard E. Grant i spiss, skulle dette være en film som balanserer sår far-datter-dynamikk med samfunnskritikk og overnaturlig kaos. I stedet faller den ned i en gryte av gjenkjennelige grep fra Jurassic Park, E.T. og Haisommer – uten å forstå hva som gjorde dem ikoniske i utgangspunktet.

Selve plottet er nesten parodisk i sin konstruksjon: en stresset advokat og hans datter kjører på en enhjørning (!) . Dette fører til en mystisk psykisk forbindelse og  et kapitalistisk komplott om å utnytte dens helbredende evner. Det kunne kanskje fungert i en satirisk kortfilm, men dratt ut til spillefilmlengde blir det mildt sagt syltynt og ender som en ufrivillig selvparodi.

Skuespillere på autopilot 

Paul Rudd og Jenna Ortega gjør sitt beste med manusmateriale som gir dem lite å spille på, men det er først og fremst birollene – Will Poulter og Anthony Carrigan – som gir filmen sårt tiltrengt liv. Carrigans desperate tjener og Poulters bortskjemte rikmannssønn er lattervekkende karikaturer, men også de eneste elementene som faktisk leverer på filmens lovnad om humor.

Selv de mest inspirerte øyeblikkene drukner i en tone som aldri finner fotfeste. Skal dette være skrekkkomedie? Magisk realisme? Samfunnssatire? Svaret virker å være «alt samtidig» – og dermed ingenting.

Tematisk tomhet forkledd som dybde

Filmens forsøk på å kritisere kapitalismens grådighet og menneskets trang til å kontrollere det ukjente føles hult og overfladisk. I motsetning til filmer som Jurassic Park, som virkelig stiller spørsmål ved konsekvensene av å leke gud, nøyer Death of a Unicorn seg med symbolikk uten substans. Enhjørningens hevn blir aldri mer enn en absurd kuriositet.

Visuelle effekter er tidvis fine, særlig gitt filmens begrensede budsjett. Men når effektene er det mest minneverdige ved en film er det et tegn på at noe har gått grundig galt i historiefortellingen.

En enhjørning av en film – uten horn, retning eller brodd

Death of a Unicorn vil mye – altfor mye – og ender opp med å levere svært lite. Det som kunne vært en original og bitende satire, blir i stedet en forvirret og rotete affære, mer interessert i å nikke til fortidens storfilmer enn å skape noe eget. Resultatet er en opplevelse som hverken er spennende, morsom eller engasjerende – bare urovekkende tom.

Kort sagt: Dette enhjørningseventyret er dødt ved ankomst.