Warfare er en brutal, realistisk og rystende antikrigsfilm som skreller bort all heroisme og etterlater seeren i ren overlevelsesterapi. Dette er en av årets viktigste – og mest ubehagelige – filmopplevelser.

Hollywood har i tiår dyrket frem heltefortellinger om den amerikanske soldaten – en karikert figur ofte utstyrt med stålsatt moral, uovervinnelig fysikk og uavbrutt patriotisme. Men i Warfare er alt dette revet bort. I stedet står vi igjen med frykt, vold, desperasjon – og en naken sannhet om krig, sett fra innsiden.

Filmen er regissert av Alex Garland (Ex Machina, Civil War) og tidligere Navy SEAL Ray Mendoza, som her debuterer bak kamera. Resultatet er en av de mest rå, realistiske og emosjonelt utmattende krigsfilmene i moderne tid.

En film uten filter

Det første som slår deg med Warfare er hvor intenst nærgående den er. Kameraet slipper oss ikke ut av sikte – vi er fanget sammen med soldatene i et ukjent krigsområde, et sted der faren kommer uventet og uten forvarsel. Hele filmen utspiller seg på ett sted, og fienden vises knapt i bildet. Det er ikke fordi den ikke finnes, men fordi redselen for det ukjente er sterkere enn det kjente.

Det er heller ingen musikk. Ikke et eneste heroisk tema eller emosjonelt løftende strykerarrangement. Kun den rå lyden av skudd, eksplosjoner, pust, skrik og stillhet. Lyddesignet alene er verdt en pris – det får deg til å skvette i setet og sitte stiv av skrekk.

Teknisk mesterverk med menneskelig kjerne

Garland og Mendoza bruker sin tekniske teft og erfaring til å bygge opp et hyperrealistisk krigsunivers. Dette er ikke stylisert action eller slow-motion-æresdød. Dette er søle, blod, skjelvende hender og panikk i blikket. Kameraet er tett på ansiktene, og man føler nesten lukten av svette og krutt.

Til tross for det brutale ytre, glemmer ikke filmen det menneskelige. Midt i kaoset oppstår glimt av empati, solidaritet og brorskap – ikke som sentimentale klisjeer, men som stille, ekte øyeblikk. Det er her filmen virkelig treffer hjertet.

Et oppgjør med krigspropaganda

Warfare stiller spørsmålet: Hva kjemper du egentlig for, når du befinner deg i en ukjent ørken, omringet av fiender, uten klare mål og uten moralsk retning? Den demoniserer ikke fienden, men heller selve ideen om fiendskap, og lar karakterene kjempe for én ting: å overleve én dag til.

Warfare plasserer seg blant de store antikrigsfilmene – i tradisjonen etter Full Metal Jacket, Apokalypse nå og Den tynne røde linjen. Men i motsetning til mange av forgjengerne, som kombinerte det poetiske og det brutale, velger Garland og Mendoza en mer kompromissløs og umiddelbar tilnærming. De stripper filmen for pynt og lager et kammerdrama i helvete.

Resultatet er rystende. Dette er ikke en film du ser for å bli underholdt. Det er en film du må forberede deg på å bli konfrontert av. Den etterlater deg ikke med svar, men med uro – og det er akkurat slik det skal være.

En brutal nødvendighet

Warfare er en sjelden film. Den tør å være ærlig i en sjanger full av løgner. Den tør å vise hva krig faktisk er: ikke en heroisk innsats for frihet, men et kaos av frykt, smerte og meningsløshet – med mennesker som prøver å holde fast i restene av sin menneskelighet.

Det er et teknisk mesterverk, men enda viktigere: det er en moralsk vekker. En film alle burde se – men kanskje bare én gang.