– Jeg er interessert i de tilsynelatende mindre viktige øyeblikkene som utspiller seg mellom de store begivenhetene, sier den chilenske filmskaperen Dominga Sotomayor Castillo om sin kinoaktuelle spillefilm Godt Nyttår, Chile.

TROMSØ: – Godt nyttår, Chile er en film om å vokse opp, om «coming of age». Det er en litt forenklet beskrivelse, men det er det nærmeste jeg kommer, sier regissør Dominga Sotomayor Castillo.

 Godt nyttår, Chile – eller Too Late to Die Young, som den heter internasjonalt – handler om en gruppe mennesker som har flyttet ut på den chilenske landsbygda for å leve mer i pakt med naturen. Blant disse er tenåringen Sofia, som den jevngamle Lukas har følelser for, men som selv trekkes hun mot den litt eldre motorsykkelbarskingen Ignacio.

Handlingen utspiller seg i 1990, da det 17 år lange diktaturet under Augusto Pinochet tok slutt, og landet var på vei mot å bli et demokrati.

Filmen skildrer på et vis også en «coming of age» for Chile, ikke bare for karakterene. Var det en bevisst idé fra begynnelsen?

– Ja, det var faktisk det. Jeg pleier å starte med noen bilder som dukker opp, mer enn temaer. Men jeg hadde denne ideen helt i begynnelsen om å lage en film fra perspektivet til unge mennesker, som opplever mange ting før første gang. Og at det samtidig ville være en slags ungdomstid for Chile. Følelsen av å starte på nytt, men også smerten ved å vokse opp.

Cinema møtte den chilenske filmskaperen etter at hun hadde vist filmen på Tromsø Internasjonale filmfestival i januar. Hun var også gjest på Film fra Sør i Oslo da filmen ble vist der tidligere denne måneden.

Fra diktatur til demokrat

– Jeg likte ideen om å lage en film om overganger, om det som befinner seg imellom noe. På tidspunktet filmen skildrer har landet ennå ikke demokrati, men det er heller ikke lenger et diktatur – så hva er det? Det samme med å gå fra en alder til en annen, hvor man mister noen illusjoner. På ett nivå handler filmen om kompleksiteten ved det å bli voksen, og å føle nostalgi til en tid du ikke kan få tilbake, sier Sotomayor.

Nostalgi slo meg også som et tema i filmen. Har du selv et nostalgisk forhold til denne tiden, og ønsket du å skildre den med nostalgi?

– Absolutt. Jeg vokste selv opp i et samfunn veldig likt det jeg skildrer i filmen. Jeg flyttet dit som fireåring da demokratiet kom etter den lange tiden med diktatur. Jeg bodde der i 20 år, og så hele utviklingen av dette lille samfunnet, som et lite land i seg selv. Fra det kun var noen få hus, og ikke noen gjerder eller elektrisitet, til det var rundt 400 hus med mange gjerder og naturligvis også elektrisitet. I filmen ønsket jeg å portrettere noe av denne endringen.

Fange tiden

– For meg var filmen også en mulighet til å fange noe som har forsvunnet. Selv om filmen er inspirert av fortiden, syntes jeg det var interessant å se på fortiden fra nåtiden, slik jeg husker det. Målet var å gjøre det både tidløst og nåtidig, på et vis.

– Det handlet ikke bare om et ønske om å skildre barndommen min, men også at noe ved denne tiden fikk meg til å reflektere over vår tid. Av og til kan jeg føle meg ukomfortabel med tiden vi lever i, hvor vi på en måte er så «connected», i tillegg til at vi er så lite økologiske. Ikke minst har det med hvordan vi tenker om tid på. Vi har mistet den tomme tiden. Alt skal være så effektivt, vi skal bruke hvert øyeblikk til noe fornuftig.

– Jeg tror lykke også er forbundet med mindre «nyttig» tid, som å tilbringe tid i naturen eller bare være med andre mennesker. Disse refleksjonene gjorde meg nostalgisk til denne tiden, og fikk meg til å fortsette å tenke på filmprosjektet. Og det kjentes bare mere interessant i løpet av den nokså lange prosessen med å få laget filmen, som var vanskelig å finansiere.

Rollene i filmen spilles av en blanding av etablerte og ikke-profesjonelle skuespillere. Blant dem som ikke hadde spilt i film tidligere er Demian Hernández, som spiller Sofia.

Rett valg

– Casting har ekstremt mye å si for en film. Valg av skuespillere kan tilføre mye kompleksitet som man ikke egentlig kan skape gjennom manus eller lignende. Da jeg møtte Demian, var jeg sikker på hun var riktig valg.

– Jeg prøvde ikke ut mange for rollen, bare hun og en annen. Det slo meg at Demian representerte ungdom på verken en feminin eller maskulin måte. I tillegg kan man heller ikke si akkurat hvor gammel hun er.

Etter at hun spilte i filmen, har Demian Hernández gått fra å være jente til å bli gutt.

– Da vi filmet, var hun en jente. Jeg var nok bevisst på at noe var i endring – eller kanskje var det mer ubevisst. Men det var en indre uro og noe udefinerbart som tiltrakk meg ved henne. Etter innspillingen bestemte hun seg for å endre navn og gjennomgå denne forandringen, forteller Sotomayor.

– Det er jo også en film om forandring, og mange av de involverte var midt i noen viktige øyeblikk i livene sine. Han som spiller Lukas mistet for eksempel faren sin noen dager før vi begynte opptakene, sier regissøren.

Med valget av Demian Hernández er det noe androgynt ved karakteren Sofia. Var det noe du lette etter for rollen?

– Ikke egentlig, jeg så opprinnelig for meg en jente uten denne androgyniteten. Men da jeg møtte henne, bestemte jeg meg for å gå for det.

 – Aspektet er heller ikke voldsomt framtredende – og det å være transkjønnet er jo heller ikke et tema i filmen?

– Nei, jeg liker at Sofa på en måte bare representerer ungdom. Det er ikke viktig om hun er en jente eller gutt, det handler mer om illusjoner som brytes.

Portrett og følelser

Tilsvarende transformative kvaliteter og flytende overganger finnes også ved stedet filmen utspiller seg på.

– En ting som slo meg med stedet, er at det på en måte ikke hadde vegger. Man er i naturen, interiører og eksteriører går over i hverandre – på samme måte som det maskuline og det feminine, og det å være barn og voksen, sier hun.

– Filmen har på et vis også noen slike overganger, fra en karakter til en annen. Selv om Sofia er en slags hovedkarakter, ønsket jeg å fokusere mer på følelsen av et kollektiv enn på en spesifikk karakter. Det var også et mål å portrettere det så spontant og levende som mulig, med enkle skildringer av følelser som det å forelske seg, å ha problemer med foreldrene sine, å føle seg ensom. Gjenkjennelige sider ved det å vokse opp, uavhengig av om man er fra Chile og har bodd i et samfunn som dette.

Ikke desto mindre spiller det faktiske stedet en vesentlig rolle, nærmest som en egen karakter i filmen.

– Folk omtaler gjerne filmen som selvbiografisk, men det var dette stedet, som jeg kjenner ut og inn, som var utgangspunktet. Og stedet er det mest selvbiografiske ved filmen, sier regissøren.

Hvor spesifikk ønsket du å være i å plassere filmen tidsmessig til året da Pinochets diktatur tok slutt?

– Det er litt selvmotsigende, men jeg hadde denne spesifikke sommeren fra dette året i tankene, som jo var en brytningstid. Samtidig ville jeg gjøre filmen tidløs, og tok ut en del konkrete tidsmessige referanser. Så tiden var ikke i seg selv et fokus. Jeg ønsket heller ikke å adressere de politiske aspektene direkte, de er der isteden som et bakteppe. Jeg er mer interessert i de tilsynelatende mindre viktige øyeblikkene, som utspiller seg mellom de store begivenhetene.

– Jeg elsker hvordan fiksjon kan skape tid og sted som kun eksisterer i filmen, som en slags “hypervirkelighet”, legger hun til.

Filmen har også en ganske løs narrativ, og du bruker mange ikke-profesjonelle skuespillere. Ble mye skapt gjennom improvisasjon?

– Selv om filmen føles dokumentarisk, fulgte vi manus ganske strengt. Jeg tror man kan ha en slik naturalistisk tilnærming både gjennom improvisasjon og detaljert manus. Men jeg var også åpen for ting som oppstod under innspillingen.

– Også i det visuelle prøvde jeg å finne en balanse mellom nøye planlagte elementer, som konkrete bilder, og noe som føltes spontant og kunne tilpasse seg det som oppstod. Det var dessuten en intensjon at filmens fortellerperspektiv gradvis skulle bli åpnere og friere, sier hun.

– Vanligvis setter jeg mange regler og begrensninger meg selv når jeg lager film. I denne filmen anstrengte jeg meg for å gå imot dette, og være mer åpen.