Norge skal være verdens beste land å leve i. Men går man litt under velstanden på overflaten, så er det ikke til å legge under en stol at ikke alle har det like rosenrødt. Og noen har det faktisk helt jævlig. Rett og slett. Uten at andre kanskje aner det, og ei heller kan begynne å fatte og begripe hvorfor. I regissør Eva Sørhaugs (
Lønsj) andre film,
90 minutter, er det dette som er i fokus, hvor vi får se utsnitt av nettopp 90 avgjørende, og avsluttende om du vil, minutter av tre menns liv. Tre separate historier fortelles, hvor Bjørn Floberg, Mads Ousdal og Aksel Hennie portretterer tre forskjellige menn, med tre svært forskjellige liv, men som har det til felles at de er utilfreds i sin tilværelse.

– Jeg opplever den som en veldig uvanlig film, sier Kaia Varjord, som spiller en av de sentrale kvinnerollene, som Aksel Hennies kjæreste, i filmen.

– Det er jo kun disse 90 minuttene man får se. På film får man ofte forklaringer på hvorfor folk gjør som de gjør, men i denne får man ikke noen svar. Man får
ingen forklaringer. Det er ikke noen tilbakeblikk til noens barndom, eller eventuelt bare til dagen før, som forklarer alt. Hva som ligger til bunn for handlingene som skjer blir stående ubesvart, til eventuell ettertanke og tolkning for seeren. Man kan vel si at det er mer en film som bare ”er”.

Slitsomt og vondt

Som antydet ovenfor er det et ganske brutalt stykke av virkeligheten filmen viser i sin væren. Tematikken i filmen, historien den tør å fortelle, er utvilsomt tung.

– For meg handler det om maktmisbruk mellom mennesker – i parforhold. Og i denne filmen dreier det seg om menns maktmisbruk overfor kvinner. Det kunne jo forsåvidt også vært motsatt, eller i andre typer dynamikker, men det er nå en gang sånn at det er mange mannfolk som tukter damene sine. Og det er det filmen tar utgangspunkt i. Det er ikke nødvendigvis mishandling eller vold, men i alle fall overgrep som foregår på en eller annen måte. Men i forholdet mellom min og Aksels rollefigur går det utvilsomt hardt for seg, sier Kaia.

For uten at man skal si at den ene historien er verre enn den andre, så er nok den som foregår mellom Kaia og Aksel den mest dramatiske, hvor vi blir vitne til grove både psykiske og fysiske overgrep. Kaia blir regelrett banket gjennom hele filmen. Og selv om hun selvfølgelig ikke ble banket på ordentlig, så kan Kaia fortelle om en veldig vond innspilling.

– Det var rett og slett veldig krevende, sukker hun.

– Jeg var så sliten både innvendig og utvendig av alt jeg måtte gjennomgå. Det var tøft. Jeg har selv aldri vært i noe forhold hvor jeg har opplevd lignende, men nå følte jeg at jeg fikk et innblikk i hvordan det kan være. Selv om vi er skuespillere som bare skal ”late som”, så tar man jo samtidig litt i, slik at man noen ganger tangerer noe virkelig – fordi man ønsker at ting skal se så ekte ut som mulig. Og det var veldig mye fysisk aktivitet, enten i form av voldtekt- eller slåsskampscener, og selv om jeg aldri ble slått slik at ett slag gjorde vondt, så ble det jo til slutt det når jeg hele tiden fikk mange små dask. Jeg var øm i hele kroppen til slutt. Det var morgener jeg våknet og kjente at hele kroppen strittet imot og jeg skjønte virkelig ikke hvor jeg skulle hente krefter fra. Det var rett og slett fæle saker. Det er sjelden jeg har tenkt i løpet av min karrière – uansett hvor vondt noe har vært, fysisk eller psykisk – om jeg kommer til å klare å gjennomføre? Men det tenkte jeg noen ganger med denne.

De små tingene

Kaia priser seg således lykkelig over at innspillingen var såpass kort som den var, på bare en drøy uke. En uke hun beskriver som en slags skyggelappstilværelse, hvor hun nok ikke var helt tilgjengelig for omverdenen. En uke hvor hun virkelig fikk satt ting i perspektiv. Hvor hun opplevde hvor smertefullt hverdagslige ting, som det å gå i trapper og vaske håret, kunne være.

– Da slo det meg, at det er
mange kvinner som faktisk lever unne sånne omstendigheter til daglig. Å ha vondt når man bare skal gjøre helt vanlige ting. Alle sånne små ting. Som for eksempel det å vaske håret, noe jeg selvsagt gjør uten å tenke over det. Eller det å løpe opp eller ned en trapp og kjenne at hver steg er smertefullt. Tenk på de som lever i et slikt helvete hver dag! Det har bitt seg fast i ettertid hos meg. Og også det at det ikke nødvendigvis er de synlige sårene som gjør mest vondt. Mange har ikke engang synlige sår. Dette ble veldig konkret for meg nå. Og jeg følte at jeg virkelig fikk kjenne disse kvinnenes smerte på kroppen, hvordan de kan ha hatt det i både korte og lange perioder – kanskje til og med gjennom mange år. Jeg fatter ikke at de klarer det. Og det er nok det som er mest uforståelig for oss som står utenfor, hvordan folk klarer å leve i sånne forhold, og ikke bare pakker sakene sine og drar. Men i forberedelsene til innspillingen snakket jeg med en del mennesker som jeg kjenner, som har opplevd nettopp lignende, og de har ofte sine grunner for hvorfor de blir. Selv om de er mer eller mindre forståelige – eller helt uforståelige.

Håpet

Kaia beskriver lettet at hun etter innspillingen kunne legge den i en boks, og på den måten gjemme den bort.

– Det var egentlig veldig deilig, for
90 minutter hadde jeg ikke noe behov for å ”bli i”. Det måtte jeg bare vekk fra, faktisk. Og når jeg ser filmen nå, er det som om jeg blir minnet på noe jeg har prøvd å fortrenge. Og da tenker jeg bare: ”Herregud. Hva var det jeg – eller vi – holdt på med?” Men det var kanskje nettopp det som skulle til for å få det til å funke.

Og om hun i det hele tatt skulle gå inn i det var også noe hun satte store spørsmålstegn ved før innspillingen satte i gang.

– Da de sa at de ville bruke meg i rollen gikk jeg mange og lange runder med meg selv. Jeg var ekstremt i tvil, det skal jeg ærlig innrømme. Og var vel det til kvelden før vi startet. Og også underveis. Ja, i det hele tatt. Jeg har vel aldri vært så mye i tvil om noe. Men jeg har utvilsomt blitt en stor erfaring rikere.

Hun sier at det nok til dels var jakten etter nye utfordringer som skuespiller som trigget henne til å være med på prosjektet – at det mørke, stygge og slemme aspektet ved filmen fascinerte henne som en motvekt til mye annet hun har vært med på. Men også kjente hun på viktigheten av historien som blir fortalt.

– Jeg har jo som nevnt dessverre noen rundt meg – både fjernt og nært – som har opplevd lignende ting. Så jeg tenkte at det forhåpentligvis kunne bli en viktig historie. Det er jo mitt håp fortsatt. Jeg håper at filmen kan få folk til å tenke seg litt om. For eksempel hvis en mann – eller kvinne – som er på villspor kan se den filmen og tenke: ”Faen. Hva er det jeg holder på med? Nå må jeg gi meg.” Hvis det hadde vært mulig at én person kunne tenke det, så hadde jeg blitt skikkelig glad. Filmen er jo ikke ment som noen pekefinger, men bare et blikk inn i de minuttene, så sånn sett er det jo vanskelig å vite hvilken effekt den kan ha. Men jeg håper jo at den kan ha en – hva skal jeg si? – velgjørende effekt.