Anna Maria er søsteren til hovedkarakteren i den første filmen. Mens hovedpersonen i den første filmen reiser som sexturist til Kenya, har den dypt religiøse Anna Maria helt andre planer for sin ferie. Hun vil bruke sin ferie til å tale guds ord, og misjonere i det som hun opplever som et stadig mer gudløst samfunn. Hun reiser ut i de fattige innvandrertette forstedene, hvor hun går dra dør til dør med sin jomfru Maria-statue. Hun banker på dørene og ber dem slippe Kristus inn i sine hjem.

På sitt korstog opplever hun at de ”fortapte fårene” provoseres av hennes dørbesøk. Noen prøver å teste ut hennes tro, mens andre også angriper henne fysisk.

Den store utfordringen får hun likevel på hjemmefronten når hennes muslimske mann vender tilbake etter to år i Egypt og krever sin plass i ektesengen, noe hun kjemper mot med nebb og klør, med en fanatisk overbevisning som ektemannen ikke er i stand til å forstå.

Ulrich Seidl snur opp ned på de vante oppfattingene når han lar Anna Maria representere en ultraortodoks kristendom, mens ektemann er en liberal muslim – det gjør at deres religiøse kollisjoner får uventede utfall.

Filmen byr på sterke skuespillerprestasjoner i en svært krevende film.

Ulrich Seidl er en av de mange dyktige østerrikske filmskaperne som gjennom å sette søkelyset på historien, egen oppvekst og sitt eget samfunn, tar opp universelle problemer. Han bruker provokasjonen som et effektiv virkemiddel i sine filmer – som her hvor han lar hovedkarakteren Anna Maria i sin Jesus-kjærlighet onanere med et krusifiks inntil hun får orgasme, og hun både pisker seg selv og torturerer seg for å vise sin hengivenhet til Jesus.

Anna Marias og hennes trosfeller har som målsetting å gjenvinne Østerrike for katolisismen. De føler at landet er på vei mot avgrunnen, og redningen ligger i den katolske kirken. En kirke som må gjenerobre grepet i et land som er blitt mer og mer sekulært.

Paradis: Tro viser nok en gang at Ulrich Seidl er en av Europas mest interessante filmskapere.