Du har sikkert hørt at det er akkurat når du minst venter det at du finner din livspartner, men det har ikke hovedpersonen i
Jeg er din fått med seg. Dina er en alenemor, som vil gjøre hva som helst for å hvile hodet i en armkrok, og ikke kjenner noen grense for hvor langt hun vil gå for å tilhøre noen.

Til forskjell fra regissørens karikerte kortfilmer, har langfilmdebuten en mer realistisk stil, og vi følger hovedpersonen på nærmest dokumentarisk vis gjennom ensomhet og seksuell frustrasjon.

Det er til tider vondt å se henne fornedre seg selv i sin konstante lengsel, men dessverre ikke på langt nær vondt nok. Om budskapet skulle hatt noen effekt måtte det slått mye hardere, og istedenfor å vekke empati, blir filmen en litt irriterende opplevelse av å iaktta en ulykkelig forelskelse.
Jeg er din går ikke dypt nok i elendigheten til at tragedien blir romantisert, og håpløsheten fremprovoserer bare oppgitt frustrasjon.