Etter å ha skrevet manus til en rekke suksessfulle romantiske komedier, inntok britiske Richard Curtis selv registolen med Love Actually.

Deretter lagde han ensemblerockefilmen The Boat That Rocked, som verken rokket publikum eller kritikere i særlig grad. Kanskje det var derfor han syntes det var på tide å bevege seg tilbake til romantikken – selv om About Time riktignok ikke er noen renskåret romantisk komedie, all den tid den også tar for seg far-sønn-forhold og, overraskende nok, tidsreising.

På sin 21. bursdag får nemlig Tim (Domhnall Gleeson) vite av faren (Bill Nighy) at mennene i slekta har evnen til å reise tilbake i tid. Om enn ikke til hvor og når som helst, men til et hvert øyeblikk i eget liv. Dermed får Tim sjansen til å gjøre ting om igjen til det omsider blir perfekt, ikke minst når han kludrer til et opprinnelig magisk møte med den sjarmerende Mary (Rachel McAdams).

About Time blir imidlertid aldri noen smart repetisjonsøvelse à la Groundhog Day, og byr heller ikke på noen spesielt fascinerende tankeeksperimentering rundt fenomenet tidsreising. Isteden utvikler historien seg til å bli en slags hyllest til det hverdagslige og en oppfordring om å ta vare på tiden du har med dem du er glad i. Sympatisk nok, og utførelsen er heller ikke uten sjarm. Men det er tidvis frustrerende at tidsreisekonseptet framstår som inkonsekvent og lite gjennomtenkt, mens historien gjennomgående er alt for friksjonsløs. I og med at Tim (i hvert fall i utgangspunktet) alltid vil få en ny mulighet, blir faren for å feile aldri ordentlig truende.

Det hjelper heller ikke at Curtis skusler bort noen opplagte sjanser til å la historien ta mørkere og dypere vendinger. Dersom han hadde vendt tilbake for å perfeksjonere manuset gjennom et par skriverunder til, ville nok filmen ha vært mer verdt å investere tid i.