(CANNES)I Alexander Paynes About Achmidt (2002) fikk Jack Nicholson en Oscar-nominasjon for å spille en aldrende far på tur med sin dater. I Nebraska spiller Jack Nicholsons gamle venn, Bruce Dern, en småalkoholisert, litt dement eldre far på tur med sin sønn. Der ga Bruce Dern Gullpalmen i Cannes og gjør ham til en het Oscar-kandidat.

Nebraska starter i Billings i Montana hvor Dern karakter, Woody, begynner å vise tegn på demens og  tror fullt og helt på en annonsepamflett, av Det Beste-typen, han har fått  i posten hvor det står at han har vunnet en million dollar. Han har ikke lest det som står med liten skrift. Han tror det  eneste han må gjøre er å reise til et kontor i Lincoln i Nebraska og hente pengene der. Siden han ikke har førerkort lenger, starter han å gå de elleve hundre milesene fra Montana. Etter hvert blir familien nervøs og begynner å leite etter ham. En av sønnene finner ham og forsøker å fortelle at gevinsten er en typisk Det Beste-gevinst som ikke eksisterer. Woody står på sitt og forventer nå at sønnen blir med og henter gevinsten i Nebraska.

Følelsesløse

Bruce Dern er langt fra den demente Woody. Den høye latteren og sterke stemmen skjærer gjennom rommet når han ankommer hotellrommet på Hotel Carlton. Han er aldrende mann på syttisju, men med sterk fysikk.

– Jeg er en løper. Jeg løper fremdeles hver eneste dag. I følge Runners´s World har jeg løpt 106 000 miles. Det er fire ganger rundt jorden. Jeg er helt avhengig og blir gal hvis jeg ikke får løpe, forteller skuespilleren som i sin tid var verdens ellevte beste på 800 meter.

– Woody er veldig stille og du er veldig verbal – hva var det som fanget deg  med manuset?

– Jeg vokste opp i et hjem med en mor og en far som var ”sosiale” alkoholikere. Jeg så aldri noen av dem fulle. Jeg så aldri min far le og jeg så ham aldri gråte. Det lå i hodet mitt da jeg leitet etter min Woody fordi jeg har fullt av alkoholikere i familien. Selv har jeg aldri drukket eller røykt.

For meg var dette en mulighet til å være en person som var nokså lik min far. En mann som aldri smilte, som aldri lo, og som aldri ble virkelig sint. Han tenker aldri på døden – for han bor på kirkegården. Jeg mener, Nebraska er en kirkegård. Filmen måtte være i svart-hvitt, fordi Nebraska er svart-hvitt. Iowa er også svart-hvitt, Sør-Dakota er svart-hvitt. Iowa er svart-hvitt. Disse statene er helt fargeløse når du reiser gjennom dem.

Det store spørsmålet om Woody er om han har Alzheimer eller er dement?. Vi vet ikke helt riktig, men sønnen gir det mest troverdige svaret: ”Nei, han bare tror å det folk sier.”

Reisende sirkus

Under hele innspillingen flyttet filmteamet seg etter hvert som historien flyttet seg de elleve hundre milesene  fra Billing i Montana til Lincoln i Nebraska – nesten som et reisende sirkus.

–  Vi skjøt filmen de første seks ukene på ett sted og de to siste ukene reiste vi hver eneste dag. Vi skjøt fra sju morgen til halv fem og så reiste vi de førti milene til neste by. Vi flyttet oss 1100 miles eller nesten 2000 kilometer på de fjorten dagene og skjøt scener hver eneste dag. Hva jeg lærte om Amerika var ikke så mye som jeg ikke visste på forhånd, men jeg kjente ikke å mye til Alexanders hjemstat Nebraska. Alle land i verden har sitt Nebraska. I USA er Nebraska et sted som er helt i svart/hvit. Det er ikke noe farger i den staten – heller ikke i folket. De har farger hvis du tar deg tid til å bli kjent med dem. Men staten er i seg selv en eneste monofarget hveteåker. Det er en stat som preges av dårlige tider for landbruket, arbeidsløshet og depresjon – men de flytter ikke! Alexander kom seg ut og ble noe, men de fleste vil ikke flytte. De blir heller igjen i depresjonen.

Rettferdighet

– Når det gjelder Woody så verken tenker han eller beveger seg så kvikt lenger, men det to ting som preger ham; det er å si ting slik de er – og rettferdighet. Det er det det handler om fra hans side. Jeg husker fra min ungdom da jeg gikk på college. Jeg hadde en onkel som var advokat og vi diskuterte rettferdighet. Han sa ”jeg har den beste jobben  i dette landet. Jeg kan gå på jobb hverdag og jobbe for rettferdighet for de som tiltales.” Det er også det det handler om for Woody –folk skal være rettferdighet. Men i Nebraska og mange andre steder i USA er det ikke noen rettferdighet lenger. Det er et sted uten håp, men legger merke til en ting siden sist jeg var der for tjue år siden –  de har begynt å få en gruppe filmskapere med visjoner som går inn i den menneskelige natur og studerer den. Det er det denne film handler om for meg. Alexander Payne er en slik visjonær. Jeg husker Hitchcock en gang sa til meg: ”Bruce, når du går inn på kino hva er det vi lover publikum? Levende bilder!” og det er alt det handler om. Og det er det jeg liker med Alexander – han lager levende bilder. Han lar bildene ofte fortelle uten dialog. Han er vår tids Frank Capra. Alexander lar seg ikke stoppe. Det tok ham åtte år å få laget denne filmen fordi Paramount ikke hadde noen tro på den. De mente den bare kunne tjene penger i Europa siden den var i svart-hvitt.

Forandring

– I løpet av de åtte årene har jo Alexanders Paynes liv forandret seg . Hva har det betydd for din rolle og filmen?

– Det som er viktig når du skal fortelle en historie som dette på film er at du forteller det hele rett fra hjertet. Familier gjør ikke det. De har hemmeligheter. Du har en scene der familien er samlet. De sies førti ord i løpet av seks minutter, men det er en fantastisk scene fordi Alexander forteller gjennom ansiktene – og her er det snakk om amatører. Det er bønder og frisørdamer som han kjenner fra sin oppvekst. Det er kanskje ikke helt John Ford, men faen så tett på.

Alexander Payne gjør at jeg får gjøre det som var årsaken til at jeg ble skuespiller – jeg ville studere den menneskelig natur. Første dagen på innspillingen kom han til meg og la hånde på skulder min og sa: ”Dette er Phedon Papamichael han er fotografen vår, og jeg er Alexander Payne, regissøren. La oss alle gjøre jobben vår beste mulig.” I løpet av mine femtifem år lange karriere har ingen gjort noe slikt. Jeg fikk øyeblikklig tillit. Da vi spilte inn filmen kunne vi ha gjort to gode opptak av en scene og han sa – la oss ta ett til. ”Hvorfor spurte jeg?” ”Jeg vet ikke, men kanskje skjer det noe som ikke har skjedd ennå”.
Nebraska var en opera for meg.

Den perfekte filmen

Bruce Dern startet skuespillerkarrieren som med gjesteopptredninger i tv-show Route 66, Wagon Train og Gunsmoke på 60-tallet. Han var med i en rekke Roger Corman-filmer – inkludert motorsykkelfilmen The Wild Angels og den psykedeliske
The Trip – hvor Jack Nicholson sto for manuset. Han spilte også i The King Of Marvin Gardens og fikk en Oscar-nominasjon i 1978 for Vietnam-filmen Coming Home. Nylig var han også med i HBO serien Big Love som Bill Henricksons far.

– Jeg sammenligner alle filmer med Lawrence of Arabia fordi det er den beste filmen jeg noen gang  sett. Den er nærmeste perfekt på alle områder: manus, kamera, foran kamera, kostymer, regien –alt. For meg var dette like stort fordi Alexander ga meg de skuespillerne som var helt riktige rundt meg. Se bare på June Squibb, hun spilte Jack Nicholsons kone i
About Schmidt. Det er en helt annen June du møter her. Alexander oppmunter deg til å prøve og feile for å finne frem til karakteren underveis.

– Lært du noe om deg selv gjennom innspillingen?

– Ja. At jeg nok er litt mer intolerant en jeg hadde trodd. Skuespill handler om å se og lytte. Ikke om forestillelse. Alle kan bli en stor skuespiller hvis de har evnen til offentlig  å vise følelser foran andre mennesker. Laura (Laura Dern er hans datter. red. merk.) lærte i ung alder at linsen var hennes beste venn – jo nærmere den kommer jo bedre er det. Svart-hvitt film æraens skuespillere vet det bedre enn noen . Lauren Bacall og Charlton Heston er skuespillere som visste det bedre en noen andre.

Ser meg ikke tilbake

– Du er nå 77 år, har hadde en femtifem år lang karriere og spås når en Oscar for denne rollen, men har det vært noen gang du har tenkt at nå er det hele over?

– Et godt spørsmål. Jeg har aldri gått etter priser og ære. Jeg er nominert en Oscar for Coming Home. Det var mange filmer jeg var bedre i enn Coming Home, men folk så aldri de filmene. Det var vel hundre skuespillere som hadde sagt nei til den rollen før de kom til meg. Sytten hadde sagt nei til rollen min i Will Penny før de kom til meg. Jeg ser ikke så mye tilbake. Folk spør meg om hva som er min favorittfilm. Jeg har ingen favoritter. Min favoritt er den neste, men akkurat nå er det Nebraska fordi denne inneholder det som gjorde at jeg vill bli skuespiller.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen