Whiplash handler om en ung trommeslager på et prestisjetungt musikkonservatorium i New York som får innpass i storbandet til læreren Fletcher, kjent for sitt udiskutable musikalske talent og fryktet for sin diskutable pedagogiske metode. For å dyrke fram det beste i de beste, sjikanerer og nært sagt torturerer dirigenten sine studenter, med vulgær språkbruk og autoritær stil som ligger nærmere rekruttskoleoffiseren i Full Metal Jacket enn Mr. Miyagi i Karate Kid eller Dead Poet Society sin John Keating.

Sundance-vinneren Whiplash springer ut av regissør Damien Chazelles tidligere kortfilm med samme navn, som var inspirert av hans egne opplevelser som trommeslager. Miles Teller fra Divergent gjør en solid innsats i hovedrollen og har åpenbart også erfaring bak trommesettet, mens J. K. Simmons passer ypperlig som den kompromissløse musikkpedagogen. Tittelen er hentet fra Don Ellis’ jazzlåt, som i likhet med Duke Ellingtons Caravan har en sentral posisjon i filmen. I tillegg til at den blir en metafor på nærmest å brekke nakken for å lykkes, slik Fletcher krever av sine unge og lovende.

Filmen gir et fascinerende innblikk i en lukket elitekultur hvor musikktalenter drives fram som sportsatleter bak det gamle jernteppet. Whiplash holder seg taktfast til den klassiske Hollywood-dramaturgien, men benytter den til å stille interessante spørsmål om det gode skal få være det bestes fiende. Det ender dessuten i et svært intenst og minneverdig crescendo, men man kan også diskutere hvorvidt konklusjonen egentlig lander på den rette siden av grensen mellom konformitet og opprør.