I
Jag stannar tiden tas vi med til tiden før, under og etter 2. verdenskrig hvor vi møter den unge Vladislav Mikosja (1909-2004) som meldte seg til militærtjeneste da den tyske hæren invaderte Sovjetunionen. Som krigsseiler og fotograf ble han sendt til fronten der han ved hjelp av kamera dokumenterte grusomhetene som inntraff blant annet i Sevastopol og Krim. Han kom til havnene i London og New York hvor han viste bilder og opptak som ga både tyske og sovjetiske krigsofre et ansikt. I Hollywood ble han invitert til å vise filmene hjemme hos Chaplin, og Chaplin skal senere ha sendt ham et telegram for å forvisse seg om at han overlevde krigen.

Regissør Gunilla Bresky oppdaget Mikosjas fotomateriale mens hun drev research i sovjetiske krigsarkiver. Da hun i tillegg kom over dagbøkene hans, kom ideen om å gjøre dokumentarfilm. Jag stannar tiden trollbinder sitt publikum fra det stemningsmettede anslaget til rulleteksten dukker opp en time og tjue minutter senere. Mikoasjas filmopptak og bilder fra krigens dagligliv og grusomheter har hypnotiserende effekt, der hans «stemme» (besørget av Jonas Karlsson) veves sammen med bilder og filmopptak av døde sovjetiske barn og tyske soldater.

Kontrastene mellom Europa og USA er skarpe, og filmen byr på unike opptak. Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si de har sett opptak fra USA under 2. verdenskrig gjort av en russer? Som tilskuere får vi følelsen av å stå midt oppi det hele sammen med Mikosja, enten det er under russernes forsvar av områdene rundt Svartehavet eller i hjertet av Hollywood.

Jag stannar tiden er et tidløst dokument, en på alle måter magisk filmopplevelse som både berører og fascinerer.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen