– Gitt de ulike menneskenes historier og hva Joralf sa til folk så ble vi noen ganger svært forbløffet både over hvordan pasientene kunne fremstå før og etter møtet. Det var flere rørende øyeblikk underveis.

Pasientene vi møter i Margreth Olins Mannen fra Snåsa sliter med psykiske eller fysiske plager og samtlige deler håpet om at Gjerstad med sine «varme hender» kan hjelpe dem til et nytt og bedre liv. Filmen undersøker hva som skjer med oss hvis vi retter oppmerksomheten mot det gode, og hvorvidt vi som samfunn kan lære av et menneskes omsorgsevne.

– Joralf spurte meg på et tidspunkt om hvorfor jeg kom til Snåsa. Jeg svarte at jeg i mange år har sett og møtt mennesker i vanskelige livssituasjoner som har mistet livshåpet. Jeg var kommet til et punkt der det var blitt vanskelig for meg å ta inn og bearbeide mer av det uten å få se noe annet, forteller Olin til Cinema.

– Jeg har jobbet som dokumentarist i 18 år og da jeg begynte visste jeg ikke at veien min videre skulle bestå av møter med mennesker i utsatte livssituasjoner. Da jeg arbeidet med De andre, som fokuserer på enslige mindreårige asylsøkere med tidsbegrenset oppholdstillatelse, så var det første gang jeg kjente på dette med når mennesker mister håp og angsten spiser dem opp. Jeg behøvde å få lidelsene litt på avstand.

 

Notatet som ble en vekker

Margreth Olin debuterte som dokumentarfilmskaper i 1994, og fikk sitt gjennombrudd med Dei mjuke hendene fire år senere. Gjennom sitt engasjement for menneskeverd og rettferdighet er hun i dag blitt en av landets mest markante og samfunnsengasjerte filmskapere. Olin har blitt tildelt en rekke priser, og i 2009 gjorde hun sin spillefilmdebut med Engelen.

Etter at De andre ble laget i 2012, besøkte Olin forvaringsfengsler i Sør-Europa hvor det sitter immigranter uten dom under kritikkverdige forhold. Ungdommene hun fulgte i De andre hadde fortalt historier fra da de var på flukt, men hun følte hun måtte se det med egne øyne og dro blant annet til grensen av Albania og intervjuet menneskesmuglere.

– På en reise hjem fra Athen satt jeg på flyet, sliten og urolig. Jeg har alltid med meg en liten blokk jeg noterer i og jeg skrev noe i den før jeg forsøkte å sove. Da jeg tok blokken opp igjen, så jeg at jeg hadde skrevet «Jeg vet hva ondskap er, og jeg vet hvor den kommer fra». Da slo det meg at det kan jeg si mye om og det handler om erfaringen jeg har fått gjennom årene som dokumentarist. Jeg ble sittende og tenke på hva jeg egentlig har gjort, hvilken vei jeg har gått ned og at når du tror det ikke kan bli mørkere så kan det faktisk bli det.

– Mine tidligere filmer påpeker brudd på menneskerettigheter, forhold som ikke fungerer, svikt i systemet, krenking av enkeltmennesket og vår tids mangel på å ta hensyn til den enkelte fremfor økonomiske systemer. På flyturen hjem meldte behovet seg for å ta det et steg videre, jeg kunne ikke bare fortsette å peke på ting som ikke fungerer. Før jeg hadde landet, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ringe til Joralf. Og så ringte jeg til Snåsamannen, slik titusener av mennesker har gjort før meg, og lurte på om jeg kunne ta meg en tur til Snåsa for å snakke med ham.

 

Helbreder eller bløffmaker?

Snåsamannen er et omstridt navn som vekker både begeistring og harme. Joralf Gjerstad ble landskjent for 10-12 år siden på bakgrunn av sine synske og helbredende evner, og det er anslått at så mange om 50 000 mennesker fra alle samfunnslag har tatt kontakt med ham opp gjennom årene, enten via telefon eller direkte møte. Historiene om hvordan han helbreder med sine «varme hender» er utallige, men evnene er aldri blitt vitenskapelig testet under kontrollerte forhold og det er mange som mener han er en bløffmaker, til tross for at han aldri har tatt betalt av de som har vært i kontakt med ham.

– Jeg var ikke så opptatt av hvorvidt Joralf har varme hender eller ikke, eller dele tabloidpressens fokus på om han har kraften eller ei. I den polariserte debatten mellom legevitenskap og alternativ medisin er Joralf blitt tatt til inntekt for noe han selv er veldig skeptisk til. Tvert imot har Joralf hatt kontakt med og sendt folk til lege og sykehus, og de har på sin side sendt pasienter til ham. Jeg forstår ikke det at så mange der ute mener så sterkt om ham til tross for at de aldri har møtt ham. Folk har til og med skrevet bøker om Joralf uten å ha snakket med ham, sier Olin.

– Min inngang ligger ikke i hva norsk offentlighet er opptatt av eller hvordan man polariserer den debatten. Hvis du har mistet livshåpet, står i en dyp livskrise eller har en alvorlig sykdom som moderne medisin ikke kan kurere – hva gjør du da? Jeg har selv stått nær folk som ikke har klart det og som har tatt livet sitt. Jeg har stått nær barn som kommer til landet vårt og går til grunne. Jeg visste om Joralf at han hadde tatt imot alle disse menneskene, deres historier, deres lidelse. Jeg tenkte at han kanskje hadde noe å lære meg, lære oss. Han blir 90 år i april, og jeg har tenkt at kanskje noen skal ta på seg den oppgaven og dokumentere det før det blir for sent.

 

Familiens trollmann

Da Margreth Olin studerte på universitetet i Bergen, traff hun en hyggelig drammenser ved navn Per som skulle bli far til hennes eldste barn. Pers mor er kusinen til Joralf, så fra Olin var 19 hadde hun hørt historier om trollmannen i familien.

– Jeg ble aldri kjent med Joralf, men mitt bilde av hvem han er, hvordan han har levd livet sitt og hva han kommer fra har jeg ikke fra tabloidene i avisene slik mange har. Jeg har det gjennom å ha vært en del av familien, selv om jeg aldri hadde møtt ham eller vært i dialog med ham.

Etter Olin hadde gjort Dei mjuke hendene, Kroppen min og Ungdommens råskap, mente hennes tidligere svigermor at hun måtte lage filmen om Joralf. Den gang følte hun at det var mange andre tema og miljøer hun hadde på blokka som hun heller ville gå inn i og lage film om.

– Likevel har det ligget der i bakhodet. En forfattervenn av meg som jeg snakket mye med mens jeg gjorde De andre begynte også å komme med innspill om at noen burde gjøre en film om hva som skjer på Snåsa. Men det var flyturen hjem fra Hellas som gjorde at jeg tok den telefonen til Joralf, forteller hun.

 

Snåsamannens siste pasienter

Det er skrevet flere bøker om Joralf Gjerstad, og selv utgav han den kritikerroste Den gode kraften i 2010. Men hva er det som skjer i disse møtene på Snåsa? Margreth Olin bestemte seg for at hun ville ta ham på ordet om at mennesker er det vakreste som finnes, og lage en film om Joralfs livsverk ved å filme de som kommer til ham. Gjerstad sa ja til prosjektet, men siden han hadde sluttet å ta imot folk, ble det Olins oppgave å finne og velge ut de nye pasientene.

– Vi fikk enormt mange henvendelser og det var overvekt av folk med svært alvorlige diagnoser. Men etter hvilke kriterier skal man velge folk? Så vi opererte etter førstemann til mølla-prinsippet, og det var fint å se var at det var fin spredning i alder, kjønn og hvor i landet de kom fra. Jeg skulle være med hele tiden under møtet, jeg skulle ha tilgang til deres bakgrunnshistorie og oppsøke dem igjen et halvt år senere.

– Jeg har også intervjuet mange av de i sakene som har vært mye omtalt, fulgt opp historiene det refereres til i bøkene, men valgte å ikke bruke det fordi det kan oppfattes som en haug med påstander om noe som er skjedd. Denne filmen er mer flue på veggen, vi er med når det skjer og vi får lov til å oppleve det uansett hva vi tenker når vi ser filmen. Så kan du velge selv hva du ser.

 

Måtte trekke i nødbremsen

Tre uker før hun skulle låse klipp, opplevde Olin at en av hennes nærmeste ble rammet av alvorlig sykdom. Hun trakk i nødbremsen, gikk ut av alt i nesten fire måneder og var på sykehuset hver dag. Nå går det heldigvis bedre, Olin har kunnet gå tilbake til arbeidet og hun forteller at det er kommet inn et innslag av det i filmen.

– Da jeg skulle fortsette arbeidet, kjentes det litt løgnaktig å ikke skulle nevne det som var skjedd på noen måte. Jeg dokumenterer Joralf over tid og så skjer plutselig dette. Det er også noe med det som vi snakket om innledningsvis, det at jeg reiste til Snåsa for å kanskje få lidelsene litt på avstand og så kommer det og imploderer mitt i mitt eget privatliv. Jeg måtte bestemme meg for om filmen skulle legges på is et halvt år til eller om den skulle få bli til mens livet går videre.

– Da dette skjedde var Joralf i andre enden av telefonen. Han hadde brukket beinet sitt og kunne ikke komme, men han var der som en enorm støtte. De første dagene ringte han hver fjerde time, og de første fem ukene ringte han hver dag. Hvem gjør noe slikt? Han gjorde det ikke fordi jeg laget en film om ham, men fordi han bryr seg og fordi en som står ham nær var kommet i en dyp krise, forteller hun.

 

En film om smerte og håp

Margreth Olin er forberedt på at det vil kunne bli reaksjoner på
Mannen fra Snåsa og hvordan Joralf Gjerstad blir portrettert.

– Jeg har vel ikke laget noe som ikke har vært gjenstand for debatt, men en åpent diskuterende offentlighet er jo det vi vil ha. Så kan det være at de som mener ting veldig sterkt om Joralf uten å ha truffet ham, kan møte ham gjennom denne filmen. Jeg håper folk opplever at denne filmen gir noen svar på hva det er som skjer på Snåsa slik det gjorde for meg. Men det er ikke en argumenterende film som forsøker å overbevise noen om skolemedisin kontra alternativ behandling.

– Uansett hvilke tanker man har om det bildet som er skapt av Joralf gjennom mediene eller på folkemunne, så vil nok synet hos enkelte være forsterket når de kommer ut av kinosalen etterpå, uansett hvor de står.

– Er
Mannen fra Snåsa en film om godheten i mennesket?

– Jeg vil si at det er en film om smerte, så slik sett er det ikke så ulikt det jeg har gjort tidligere. Uansett om det går på det fysiske eller psykiske så er det smerte som tar folk til Snåsa. Men filmen er veldig ulikt ting jeg har gjort før, og dette er min første feelgood-dokumentar. Den har mye humor og varme, og selv om det er en film om smerte så er det samtidig mye håp.

– Så etter denne filmen kan du kanskje skrive en lapp til deg selv der det står «Jeg vet hva godhet er, og jeg vet hvor den kommer fra»?

Ja, det håper jeg også! Men jeg vet det nok allerede. Jeg har lært noe nytt om det å være menneske i møte med Joralf, smiler Olin.