Denne svært så dagsaktuelle spillefilmen handler om to kamerater fra Burkina Faso, som i sin søken etter lysere framtidsutsikter tar den farefulle turen over nettopp Middelhavet.

I en av filmens mest velregisserte og intense scener forliser den lille båten de er stuet sammen i, men de ankommer likevel Italia i relativt god behold. Den nye virkeligheten som møter dem her, er imidlertid ikke spesielt rosenrød. Alt deres kontakter har å tilby er kummerlige boforhold og underbetalt og rettighetsløst arbeid som appelsinplukkere, og holdningene de blir møtt med fra lokalbefolkningen er ikke utpreget vennlige. Dessuten varer oppholdstillatelsene deres kun i tre måneder, med mindre de klarer å inngå mer varige arbeidskontrakter.

Filmens regissør og manusforfatter Jonas Carpignano har selv italiensk far og afroamerikansk mor, og tilnærmer seg materialet med en imponerende grad av autentisitet, realisme og tilstedeværelse. Riktignok kan man til tider etterlyse en viss dramatisk tilspissing, men det er like fullt forbilledlig at manuset unngår enkle løsninger. Eksempelvis er ikke hovedkarakteren Ayiva utelukkende sympatisk, mens den i utgangspunktet kjipe arbeidsgiveren hans etter hvert blir en slags støttespiller. Med dette framstår karakterene som mennesker av kjøtt og blod, noe som igjen underbygger det opprivende og nødvendige innblikket Middelhavet gir i en langt på vei håpløs situasjon mange befinner seg i i dagens Europa.