Det er gått tolv år siden franske Lucile Hadzihalilovic debuterte med Innocence. Nå kommer hun endelig med den vanskelige andrefilmen – og den er like spesiell som debutfilmen.

10 år gamle Nicolas bor sammen med moren sin på en avsidesliggende øy, i en landsby kun befolket av kvinner og unge gutter som ham selv.  Moren har matte svarte øyne, uten øyenbryn og forer sønnen på en diett bestående av grå, mosede regnormer blandet med blekk.

Alle i filmen snakker fransk, men landskapet er ugjenkjennelig Lanzarote med sitt vulkanske landskap og hvite hus. Lucile Hadzihalilovic gir oss en fiktiv verden hvor havets mysterium og et monokjønnet samfunn er sentrale elementer i denne surrealistiske grøsseren som fortelles gjennom Nicolas´ øyne. Det er ikke filmatiske sjokkscener, men den krypende uhyggeligheten som skaper horrorstemningen i Évolution.  Spesielt gjelder det når Nicolas legges in på et nedslitt sykehus og utsettes for en rekke uforklarlige operasjoner som alle guttene i byen gjennomgår. Nicolas merker at moren lyver for ham, og er fast bestemt på å finne ut hva hun bedriver med de andre kvinnene om natten, på stranden. Det han oppdager er starten på et mareritt, men så får han en uventet alliert i Stella, en ung sykepleier.

Lucile Hadzihalilovic gir oss en film som foregår på mange plan – den handler om pubertet, havets rolle i evolusjonen og mulighetene for et monokjønnet samfunn.

Det er langt fra Évolution til Hollywood-filmene. Filmskaperen tar oss med inn i det ukjente – bortom den horisonten vi kjenner. Det handler om å bryte grenser – enten de er fysiske eller mentale. Det er nettopp ved å gå over grenser vi får utvikling – evolusjon.

Évolution er en fascinerende film, og vitner om en original filmskaper som ikke går i opptråkkede stier og som også krever noe av publikum.