Margreth Olins nye dokumentarfilm er etter eget utsagn hennes lyseste, og det er høyst forståelig og fortjent, etter at hun har forsket i samfunnets mange skyggesider, i alle fall i tre av sine tidligere filmer.

Hun har skrevet, regissert og produsert selv og fått med seg flere svenske co-produsenter og finansierer og det sier mye om vår fremste dokumentarists høye stjerne i vårt naboland.

Barndom følger en gruppe 6-åringer på Aurora barnehage på Nesodden utenfor Oslo.  Anført av læreren Kristoffer får de utfolde seg og sin fantasi i skog og natur rett utenfor hagen, uten at skjema og målstyring ødelegger pedagogikken deres. Leken er jobben deres, sies det i filmen. De har en oppgave hver dag og de lærer av det, men læringen blir en følge av leken og ikke noe som settes i motsetning til den. Barna lager sine egne leker, som kjepphest og stylter, de får selv bruke kniv og høvel til dette, og de studerer trær og busker, dyr og planter nøye og spørrende. Olin kan sin dokumentarfilm-historie, her er unike eksempler på den franske cinema direct retningen, dvs. en observerende teknikk med minimal instruksjon. Det er også tydelig at amerikaneren Fred Wiseman nok en gang har inspirert henne, med sin tilstedeværelsespedagogikk på objektenes premisser, uten kamera den første tiden, slik at de blir kjent med teamet og varm i trøya overfor historier som skal fortelles med sine oppgaver og utfordringer.

Sjelden ser vi barn så sjarmerende opptatt av hverandre og seg selv og ikke av kameraet, som hele tiden svever rundt og med dem, forøvrig ypperlig håndtert av Olins faste fotograf Øystein Mamen. Hun har med seg sitt faste team på klipp, lyd og produksjon også. Og slikt blir det vanligvis ypperlige resultater av.

Barnas fantasiverden blomstrer også i deres små samtaler, slik som denne: «Mm, jeg spiser maur.» «Tygg dem godt, da.» «Dere er helt sprøe.» Eller om snø som tyggis: «Vi har i hvert fall nok til vi dør.» Eller: «Jeg elsker å ødelegge, og penger. Jeg er mega-grisk på penger.» Eller: «Det eneste man må gjøre for ikke å bli kyssa er bare å løpe for livet. For det er ingen annen måte. Man må bare løpe for livet». «Jeg skjønner ingenting av dette, jeg» sier en småtass og stikker fra det hele.

Filmen er mildt strukturert rundt små og store hendelser, utflukter og aktiviteter. Matlaging og maling inngår selvsagt også, som et viktig og lekent element. Men likevel synes Olin å ville følge en liten spenningskurve, hun lar naturens alvor og utvikling finne sin plass, som når vi følger kyllingene som ruges ut i kassene og de små blåmeisungene som dessverre dør i fuglekassen. Dette gjøres nesten umerkelig, og like nennsomt som at årstidene passerer forbi og musikkbruken tones ned til det vi slett ikke husker. 6-åringene følges et helt år fram til sommerferien, før skolen står for døren: Ti uker til vi begynner på skolen.» «Ti uker til vi blir kastet i søppeldunka,» lyder fremtidsfabelen.

Dette er en film for besteforeldre som kan ta med seg sine barnebarn på kino, slik at disse kan mase på sine foreldre i annen omgang. Tre generasjoner kan oppleve barndommen slik den skal være i naturens frie form.