Dette er en velfortalt og fengslende dokumentasjon av en næring som ikke lenger finnes i blodet til særlig mange av oss.

Den norske dokumentaren Ishavsblod – de siste selfangerne hadde internasjonal premiere på den viktige dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam i november, og tidligere i år stakk den av med publikumsprisen på Tromsø Internasjonale Filmfestival – før den nå skal settes opp på norske kinoer.

Med en konsekvent observerende dokumentarisk tilnærming følger filmen den siste norske selfangerskuta på sin muligens aller siste jakt. Den utrydningstruede, tradisjonelle fangstformen gis her et nærmest mytisk preg, der det staute mannskapet – og de er i all hovedsak menn – setter ut på sin farefulle ferd mot vær, vind og en stadig fjernere ismasse. Og hvor trusselen fra det moderne også manifesterer seg med noen åpenbare miljømessige konsekvenser.

Ishavsblod har et strålende karaktergalleri bestående av alt fra erfarne sjømenn til nervøse rekrutter, med styrmannen Espen som et jovialt og karismatisk nav for fortellingen. De to filmskaperne har kommet tett på miljøet om bord, og har et våkent kamerablikk for både utfyllende detaljer og dramatiske begivenheter. Og ikke minst har filmen noen heftige naturbilder som gjør den vel verdt å se i en kinosal.

Selv om filmskaperne aldri trer i forgrunnen, er det liten tvil om deres syn på den omstridte fangstformen, som filmen i bunn og grunn hyller. Men den er like fullt en velfortalt og fengslende dokumentasjon av en næring som ikke lenger finnes i blodet til særlig mange av oss.