Da jeg intervjuet Joachim Trier for herværende magasin om Oslo, 31. august, svarte han ja på spørsmål om han kunne tenke seg å lage en ren sjangerfilm – men at han i så fall ikke ville gjøre noe forventet, og at en eventuell slik film fra hans hånd også ville ha hans fingeravtrykk. 

Når Trier med den overnaturlige grøsseren/psykologiske thrilleren
Thelma har laget sin første sjangerfilm, har han holdt hva han lovet i det seks år gamle intervjuet. Han har verken gitt seg hen til slasher-mord eller jump scares, men isteden sett mot klassikere som
Rosemary’s Baby og
Carrie, uten å gi slipp på sitt eget uttrykk.

Den unge jenta Thelma, spilt med et imponerende register av Eilie Harboe, flytter fra pietistiske bibelbelteforeldre til biologistudier på Blindern. Her ledes hun snart ut i fristelse av den kule og tiltrekkende Anja (Kaya Wilkins), i tillegg til at hun rammes av noen epilepsilignende anfall – akkompagnert av fugler som flyr inn i vinduer og andre uhyggeligheter. Gjennom noe mer konvensjonelle flashbacks enn i Triers øvrige filmer blir vi gradvis fortalt hovedpersonens opprørende forhistorie, som også skaper en interessant ambivalens til hennes kontrollerende mor og far. Og ikke minst til Thelma selv, og kreftene som muligens bor i henne. 

Der grøssere ofte er befolket av endimensjonale karakterer som kun tjener plottet, tegner Trier og medforfatter Vogt troverdige miljøer og komplekse rollefigurer i en fascinerende historie om skyld, forsoning og aksept av seg selv. Musikk så vel som foto skaper ubehag med stil og finesse, mens flere originale scener vitner om at sjangerrammene ikke har dempet Triers kreativitet. Tvert imot er
Thelma nok en bekreftelse på hans posisjon som Norges både dyktigste og mest banebrytende filmskaper.