Polen og hele kulturverdenen ble for ett år rystet over den triste nyheten om at film og teater regissøren Andrzej Wajda var død – 90 år gammel og hadde nettop hatt premiere på sin siste film – Oscarnominerte Etterbilder (Powidoki)

Etterbilder (Powidoki) er hans egenartede, særpregede testament. Den ble valgt ut som Polens kandidat til Oscarnominasjonen for beste fremmedspråklige film. Den ble på samme tid  hans siste. Den er en inngående beretning om sluttårene til Wladyslaw Strzeminski, en pioner i den polske avantgarden i tjue og trettiårene på forrige århundre.  En fortelling om hvordan kommunistmyndighetene gjorde ende på en utfordrende og karismatisk mann, en fremragende maler og kunstner som ikke lot seg knekke av sosialrealismen og som fikk møte konsekvensene av sitt valg…

Andrzej Wajada er en lærer som har inspirert de påfølgende generasjonene av filmskapere. En som har vist de unge veier de kan følge.Han har skapt mesterverker som er viktige for enhver i Polen. Han ble Oscarprisvinner for det hele det samlede verket; en kunstner og kulturmenneske som også ble tildelt  den høyeste polske utmerkelsen: Orderen Orzel Bialy.

Han arbeidet i både teater og film, skrev manus og var en av de fremste kunstnerne i filmhisgtorien.

Han studerte først ved Kunstakademiet i Kraków og ble senere uteksaminert fra Filmakademiet i Lódz.  Han vant mange priser for sine filmer inkludert Cesarprisen (1982), Den europeiske filmprisen (1990), Gulløven i Venezia (1998), Æres-Oscar (2000), Den polske ørneprisen (2000), Platinaløven i Gdynia (2005), Gullbjørnen i Berlin (2006).  Han ble Oscar-nominert for
Det lovede land (1976), Damene fra Wilko (1980), Jernmannen (1982), Katyn (2008).  Han vant Gullpalmen i Cannes samt et stort antall priser verden rundt.

Han var medskaper av den polske filmbølgen; tok både historiske-  og samtidstemaer opp.  Han ledet sin egen filmgruppe: “Studio X” (1972-83) og grunnla Wajdaskolen og Wajda Studio fra 2002.  Han var president for Det polske filmforbundet fra 1972-83) og senere ærespresident i det samme.  Han sto bak teateroppsetninger i Polen og i verden forøvrig og regisserte også fjernsynsteater.

Skapte historie

Dieter Kosslick, som ledet filmfestivalen i Berlin da Wajda mottok Gullbjørnen, sa at han fikk den ”ikke bare for å lage film, men også for å skape historie”.  Wajda sa ved den anledningen, at han først ville lage en film om Katyn-massakren fra 1940 under tittelen P
ost mortem. „Det er en historie om min egen far som gjennom å være offiser i den polske hær ble drept i Katynskogen, men det ble enda mer en historie om min mor. Om kvinnene som ventet … Lyspunktet i min film er kvinnen som kjemper og husker sin mann.” Katynfilmen ble vist rundt i hele verden, og også med stor suksess i Russland.

– Det føltes til slutt som en forpliktelse å lage filmen om Katyn-myrderiene. Dessuten måtte den gjøres nå, det kunne ikke vente lenger, da vitnene til det som skjedde tilhører den generasjonen som forsvinner. Det er folk i 80-årsalderen. Vi hadde ingen tid å miste.

Wajda har blitt spurt om Katyn-massakren kunne interessere andre enn polakker, og til det svarte han at hans erfaring er at de filmer som kanskje er mest „provinsjonelle”; det vil si har temaer med spesiell betydning for Polen, også er de som har gitt ham sterkest ry i utlandet. Han nevner Kanal, Marmormannen og Jernmannen. Den siste refererer seg til Lech Walesa – Fredsprisvinneren fra 1983 – som i 2004 ble hedret ved at byens flyplass fikk navnet „Gdansk Lech Walesa Airport”. Litteraturprofessor Stefan Chwin mener at det var Kanal (De 63 dagene fra 1957), en film om kampene under Warszawa-oppstanden, som gjorde sterkest inntrykk: „Den blir stående. Jeg mener dette er det beste og dypeste studium av mennesker stilt i en situasjon uten utvei som finnes i filmhistorien.”

Den store generasjonen

Bakgrunnen for hans i alt over 40 filmer er alltid Polen og det polske folk, selv om filmene også kan nå frem til alle, uansett nasjonalitet eller bakgrunn. I så henseende er han i slekt med filmskapere som Fellini, Antonioni, Bergman og Kurosawa.  De tilhørte alle samme generasjon.  De var alle dypt knyttet til sitt eget miljø og de hentet sin kraft fra egne nasjonale røtter, men nådde likevel ut i verden. Wajdas filmer er en del av Polen, uløselig knyttet til polsk kultur og polsk litteratur og heltene har han funnet i landets historie.  Han har alltid søkt sannheten om den  spesielle identiteten langs Wisla-elven. Wajda hadde en egen måte å få frem den vanskelige tiden i Polen.  Etter en film med skarpt politisk budskap kunne han gjøre noe helt motsatt – lage noe lyrisk og intimt.

Da Wajda ble utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Washington i 1981, sa han:  ”I løpet av de årene jeg har arbeidet med film, har jeg uten stans sirklet inn mitt lands historie.  I det jeg laget mine klare fortellinger om hverdagsmenneskene og deres livsdramaer, har jeg enten jeg ville eller ei, bekreftet eller stilt spørsmålstegn ved et særskilt historiesyn. Jeg har avlagt vitnesbyrd fra alle forskjellige tider.”

Kjærlighetsforhold til teater

Tross mengdene av spillefilm har Wajda altså i perioder kunnet arbeidet i teatret, hans kanskje egentlige kjærlighet. Det er gjennom årene kommet en rekke forestillinger fra hans hånd, flest i Polen men også noen i utlandet. Blant annet satte han opp Strindbergs Spøksonaten på Dramaten i Stockholm og gjorde flere oppsetninger på de store tyske scenene.  Han satte også opp De besatte etter Dostojevskij i Moskva, hvor hans hustru Krystyna Zachwatowicz var scenograf.

Om sitt kjærlighetsforhold til teatret sa han:  ”Teatret er så vakkert fordi det er dødelig, som også mennesket selv er: Tilskueren, som ser forestillingen eier den og tar den med seg, bevarer den for sitt indre øye, slik vi husker våre døde.”  Om forholdet mellom  hans satsing på teatret og på film uttalte han: -”Jeg er overbevist om at teatret gjør dypere og sterkere innvirkning enn filmen. Film kan frambringe umiddelbart sterkere opplevelser, men de er som oftest mer overfladiske. Teatret er kanskje det siste sted hvor det ennå foregår en levende dialog mellom mennesker, en dialog som nesten er blitt borte i våre liv. Fordi vi enten arbeider, kjører bil, eller stirrer på TV. Det vil si vi gjør alt som hindrer samtalen. De få halvtimer som vi tilbringer hjemme eller sammen med andre mennesker, gir ikke alltid grunnlag for annet enn prat. De virkelige samtalene mellom mennesker holder på å ta slutt.  Dette er en slags sosial utvikling.”

Spurt om de mest betydningsfulle produksjoene  i filmhistorien nevnte han Jean Renoirs Spillets regler fra 1939, Orson Wellens` Citizen Kane fra 1941 og René Clairs Under Paris` hustak fra 1931. I en annen anledning da han skulle velge mellom egne verker, falt valget på Bryllupet, Marmormannen, Danton og Det lovede land. Den siste satte også Ingmar Bergman meget høyt og fortalte meg, at han så den fire ganger .

Blant de mest interessante ting Wajda har gjort på teatret hører også en moderne versjon av Sofokles ‹Antigone» på Nasjonalteatret Stary Teatr i Kraków. Her utformet han den klassiske teksten slik at den avspeilte vår egen tid og tok seg visse friheter ovenfor Sofokles. Blant annet la han inn diktet „Antygona” fra 1949, av Nobelprisvinneren i litteratur Czeslaw Milosz, og det var forestillingens Antigone som deklamerte det.

Billedkunst og arkitektur

Wajdas sterke forhold til billedkunst og arkitektur kom blant annet til uttrykk da han i 1987 donerte Kyoto-prisen på 2,5 millioner norske kroner til en stiftelse for å skape et hjem for Jasienski-samlingene i Kraków. Museet ”Manggha”, som Wajda tok initiativet til å få reist, rommer den største samling av japansk kunst utenfor Japan. ”Manggha” er tegnet av den japanske mesterarkitekten Arata Isozakis og ble da omtalt som den vakreste bygning i verden. En annen satsing i denne retning, skjønt i mindre dimensjoner, var Wajdas finansiering av glassmosaikken på Wyspianski-paviljongen ved InfoKraków. Den store billedkunstneren har etterlat seg fantastiske skisser, som nå har lagt grunnlaget for en praktfull utstiling i full målestokk – til alles begeistring.

Filmologen, professor Tadeusz Lubelski i serien Dette er nettopp Polen tok omtale av Wajda med, og også skrev til hans 80-årsdag i 2006 en biografi – eller livskronikk som han selv kaller det: Wajda – portrett av en mester i flere nyanser. Boken inneholder mange Wajdas malerier, blant andre  hans selvportrett fra 1945.

Hollywood og kompromisser

Wajda uttalte selv ved en anledning om en videre karriere: – ”Hadde jeg hatt suksess i Hollywood, ville jeg ikke behøvd å manøvrere mellom det jeg ønsket å fortelle, og det som var mulig for meg å smugle inn i filmene mine. Jeg kunne laget andre filmer, psykologiske som Bergman, storslagne som Fellini. Men da hadde jeg kanskje måttet inngå andre kompromisser; blitt satt under andre typer press enn de jeg måtte leve med i Polen. Det ville kanskje vært like uutholdelig. Når jeg ser tilbake, tror jeg at jeg gjorde rett i å bli i Polen – på godt og vondt.”

Han ble født 6. mars 1926 i Suwalki, en nord-østlig, etnisk komplisert del av Polen, og døde 9. oktober 2016 i Warszawa. Ble begravd, etter flere paralelle serremonier i kirkene, på den historiske gravlunden Cmentarz Salwadorski i Kraków, den 19 oktober 2016.

Wajda var en bastion for hele filmmiljøet. Hans kunst kommer til å bli med oss og videre til de kommende generasjoner. Takknemlige for hans verk, hans verdier og arbeid, tar vi
farvel med Den store verdens mester…