Vi har alle fått med oss de økonomiske problemene i Hellas det siste tiåret. I landet som var demokratiets vugge, har det ført til grobunn for ekstreme krefter i det politiske landskapet. Særlig gjelder det på høyreside. Ved sist valg fikk det nynazistiske partiet Gyllen Daggry sju prosent av stemmene, og ble det tredje største partiet i parlamentet.

Når en politisk motstander til partiet blir myrdet, blir hele ledelsen for partiet fengslet, og kvinnene tar over. Vi følger tre kvinner: en mor, en hustru og en datter som alle driver partiet videre. Resultatet er et inngående innblikk i både tankegods og relasjoner. 

I fire år fulgte Håvard Bustnes kvinnene, både privat og i jobben for Gyllen Daggry. Kvinnene er forunderlige åpenhjertelige og derfor er Hatets vugge blitt et unikt innblikk i hva som er drivkraften til disse menneskene som fremstår utad som helt vanlige kvinner. Ikke minst kommer vi tett på den 26-årige datteren til partilederen som overtar mens faren er fengslet. De har sine klare oppfatninger om hva slags film dette bør bli – en film om dem som helt vanlige mennesker. 

Mange av de mest avslørende uttalelsene i
Hatets vugge blir teipet når kvinnene ikke skjønner at de er på kamera, som når de snakker om deportasjon av politiske motstandere. Håvard Bustnes lar dem komme til orde, men samtalene er avslørende og det underliggende brune grumset tyter frem i en organisasjon hvis emblemer og politiske ideologi ser ut til å ha overlevd et selvmord i en bunker i Berlin i aprildagene i 1945.