31. august får  Skjelvet  premiere. Regissør John Andreas Andersen føler presset;  Bølgen  ble sett av åtte hundre tusen i Norge og ga Roar Uthaug en Hollywood-karriere.

Nå opplever Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp nok en naturkatastrofe når hovedstaden rammes av jordskjelv. Akkurat som i Bølgen er Skjelvet inspirert av en katastrofe som kan inntreffe. Et jordskjelv i Oslo i 1904 ble målt til 5,4 på Richters skala. Det er utgangspunktet for filmen. Tanken er at der det en gang har skjedd et jordskjelv, kommer det å skje igjen – man vet bare ikke når. Og jordskjelvekspertene er enige med filmskaperne som hevder at det er indikasjoner på at man komme til å oppleve et større jordskjelv langs den såkalte Oslograben.

Sjangerfilm

Bølgen viste at man her hjemme på berget er i stand til å lage sjangerfilm som kan konkurrere med Hollywood.

– Hvis vi ikke fyller kinosalene med  Skjelvet, så er det mange som blir skuffet, sier regissør John Andreas Andersen. – Jeg er nokså sikkert på at vi kommer til å overraske folk positivt. Produsenten Fantefilm har vært veldig flinke til å overføre amerikanske sjangerfilmer til norske forhold. Vi har ikke de samme budsjettene og dermed tvinges vi til å tenke annerledes. Selv om vi følger den amerikanske oppskriften så blir dette veldig norsk både ut fra vår film- og fortellertradisjon. Skjelvet er en hybrid av en drama- og en katastrofefilm, forklarer filmskaperen.

– Problemet med Hollywood-filmene synes jeg er at de ofte mister kontakten med karakterene på bekosting av effektene. Du bryr deg ikke så mye om hva som skjer md folk. Vi må tenke helt annerledes når vi skal lage en film på lunsjbudsjettet til en amerikansk film. Det tror jeg er bra – jeg tror det kan bli bedre film av det.

Scandisaster

– Har du noen forbilder innen sjangeren?

– Katastrofefilmer er jo et ganske vidt begrep. Når du ser på nett er det jo alt fra  The Impossible – tsunamifilmen med handlingen lagt til Thailand med Noami Watts og Ewan McGregor, som er en fantasisk bra film, og fikk en Oscar-nominasjon – til Roland Emmerich-filmer som  Independence Day og  2012. Innen sjangeren har vi hele spekteret. Produsenten, Martin Sundland, kaller sjangeren vår for ”Scan distaster”, en skandinavisk vri på sjangeren.

– Det er vel mer en norsk enn skandinavisk sjanger?

– Ja, hvorfor det er slik vet jeg ikke. Jeg føler at vi er inne i en veldig god periode for norsk film hvor det er mange som tør ta modige valg – å utfordre konvensjoner og lage filmer som ikke har blitt laget her tidligere. Jeg opplever at det er sterkt samhold i bransjen; vi ser hverandres filmer, grovklipp av filmer og tør å kritisere og være ærlige med hverandre. Vi har Blått Lerret hvor vi tør å vise klipp fra filmer som er uferdige. Når jeg snakker med danske kolleger så er de veldig misunnelige på det. Der holder de kortene tettere til brystet.

Det som var så bra med  Bølgen  var at den kom på et tidspunkt hvor vi her hjemme var i stand til lage denne typen film med det som skal til med effekter på en måte som gjorde at publikum ikke følte seg snytt. Det har skjedd veldig mye på spesialeffektsiden de sisten årene, slik at vi i norsk film kan begynne å tenke på andre typer filmer enn vi gjorde før. Nå trenger det ikke lenger bare handle om to mennesker i en leilighet på Torshov.

Nytt fokus

John Andreas Andersen er utdannet fotograf og har jobbet på en rekke store produksjoner. Blant annet er han fotograf på den kommende  Mordene i Kongo. På merittlisten står også filmer som  Hodejegerne,  Flaskepost fra P,  Kongen av Bastøy  og  Babycall. Regikarrieren startet med jobben som co-regissør på  Uno  (2004). Så skulle det gå ti år før neste regijobb  Kaptein Sabeltann (2014). Året etter ble det to episoder av  Okkupert.

Det var Marius Holst som forslo ham til jobben som regissør på  Skjelvet.

– Jeg har jobbet masse med Marius, blant annet i forbindelse med  Kongen av Bastøy  og nå  Mordene i Kongo. Det var han som foreslo for Martin Sundland at jeg burde regissere filmen. For meg har dette vært et stor eventyr.

– Hvorfor har du valgt å bevege deg bort fra kameraet og over i registolen?

– Jeg er bare veldig glad i å lage film. Jeg har sett på meg selv som en filmarbeider, og ikke spesifikt fotograf. Det å ha regi på en film som dette gjør at jeg har stor nytte av min tekniske bakgrunn og hva jeg har gjort som fotograf. Det handler mye om å ikke la seg overvelde av alle de tekniske mulighetene, og ikke glemme det personlige dramaet i fortellingen.

Selvstendig historie

– Man trenger ikke å ha sett Bølgen for å se Skjelvet, understreker han. – Det er to helt frittstående historier. I Skjelvet møter vi noen mennesker som plutselig befinner seg midt i en katastrofe for andre gang.

Den største utfordringen har vært å lage en veldig fysisk film forteller han:

– Når katastrofen inntreffer skal du virkelig føle at du sitter i den fremste vogna på berg-og-dalbanen. Det har gjort at jeg har måtte gjøre en del ting som jeg aldri har vært med på før. Vi bygde en svær rigg i Praha sammen med noen tsjekkiske ingeniører som skal være toppetasjen på Hotel Plaza hvor en stor del av filmen foregår. Det var en stor utfordring å overføre det tekniske de skapte til kameraet slik at du virkelig opplever katastrofen. Det var mange som trodde at min største utforingen ble å holde meg unna kamera, men det tror jeg at jeg klarte veldig bra, men så hadde jeg da også  Bølgen-fotograf John Christian Rosenlund bak kamera.

John Andreas Andersen mener bestemt at filmen tåler sammenligning med amerikanske filmer med ti ganger større budsjetter.

– Det mener jeg. Med den måten vi lager film på i Norge har muligheten til å lage mer engasjerende filmer. Vi trenger ikke å ta hensyn til hva noen sjefer i et filmstudio mener, eller ta alle de politiske hensynene som amerikanerne må ta. Vi kan lage en veldig spennende film hvor alle krefter drar i samme retning. Vi har en produsent som er opptatt av sjangerfilm og som kan mer om sjangerfilm enn noen annen produsent jeg har jobbet med.

Amandus

Veien til filmverdenen for John Andreas Andersen gikk gjennom filmklubben i Flekkefjord og Amandus-festivalen.

– Først gangen Amandus-festivalen ble arrangert jobbet jeg og noen andre i filmklubben i Flekkefjord i månedsvis med å lage en film som vi sendte inn til konkurransen – og vi vant. Den selvtillitboosten som vi fikk av det var veldig viktig. Av de fire jeg jobbet med på den filmen er det tre som jobber med film i dag – blant annet Geir Hartly Andreassen som har fotografert Den tolvte mann, Max Manus og Kon Tiki.

– Jeg bruker å si at den viktigste filmprisen vi har i Norge ikke er Amanda, men Amandus. Det er selvsagt en fantastisk ære å få Amanda-prisen, men den inspirasjonen du som barn eller ungdom får når du får Amandus tror jeg er viktigere for fremtiden for norsk film, sier John Andreas Andersen.