Filmen er basert på selvbiografien til Ron Stallworth –en svart politimann som ved kløkt tok seg inn i ledelsen av rasistorganisasjonen Ku Klux Klan i Colorado.

Spike Lee er en spennende filmregissør som jeg har fulgt tett helt siden jeg så Do the Right Thing på filmfestivalen i Havanna i 1989. Han har vært det afroamerikanske Amerikas fremste filmskaper og gitt oss viktige filmer som Malcolm X og
Inside Man.

I 1972 ble Ron Stollworth ansatt som den første svarte etterforskeren i Colorado Springs. Etter hvert får han jobben som spaner i en periode hvor både de svarte radikale studentbevegelsene, Black Power-bevegelsen og Ku Klux Klan er svært aktive.

BlacKkKlansman starter med en telefonsamtale. Ron (John David Washington). I lokalavisa ser han en annonse fra den lokale Ku Klux Klan-avdelingen og får en fiks idé. Han ringer kontaktnummeret, legger om stemmen og utgir seg for å være både sympatisør og rasist. Han forteller om sitt hat mot alle svarte og alle som ikke har arisk blod rennende i årene. Stemmen i andre enden like det han hører og inviterer Ron til møte i lokalavdelingen. Forståelig nok er i Ron rette mannen å sende i det møtet. I stedet er det den jødiske kollegaen Flip (Adam Driver) som blir han alter ego. Vel er Flip hvit, men jødene er minst et like stort hatobjekt for Ku Klux Klan som svarte. De to fordeler rollen slik at Ron er telefonutgaven mens Flip er den som treffer dem i virkeligheten. Til tider er dette vekselrollen vanvittig underholdende og absurd.

Den lokale avdelingen av Ku Klux Klan kan fremstå som en gjeng med tullinger, men med seg i organisasjonen har de folk med gjennomføringsvilje – de planlegger et bombeattentat.

John David Washington og Adam Driver er solide i hovedrollene. Svakheten er Spike Lees overtydelighet. Han overlater ikke til publikum å tenke selv. I kjent stil bruker regissøren storslegga og drar paralleller frem til dagens Trump-Amerika. Han avslutter filmen med dokumentariske opptak fra fjorårets rasistdemonstrasjon i Charlottesville i Virginia hvor flere ble drept. Det er effektfullt, men for filmens del kunne han overlatt til publikum å trekke de parallellene.