Damien Chazelle har laget en av de beste romfartsfilmene noensinne i dette portrettet av første-mann-på-månen Neil Armstrong.  Det er en mangefasettet Neil Armstrong vi møter i Ryan Goslings skikkelse. En karrakter fjernt fra de heltedyrkende filmene som delvis har preget sjangeren.

Vi tas tilbake til året 1969 og forberedelsene til Apollo 11 og månelandingen. Sovjetunionen hadde fremtil nå ledet romfarten. Apollo 11 skulle gjennomføre John F Kennedys visjon om å erobre månen og overta romfartstronen i den delen av den kalde krigen som foregår i verdensrommet.

USAs Apollo-program foregikk fra 1969 til 1972. Seks vellykkede landinger ble gjennomført. Apollo 13 mislyktes, den hendelse er tidligere filmet med Tom Hanks i hovedrollen.

Teknisk er filmen et mesterverk. Fotoene til svenske Linus Sandgren er fantastiske (Apollo-turene brukte for øvrig svenske Hasselblad kamera). Bildene varier fra klaustrofobiske nærbilder til storslåtte panorama, mens lydbildet skifter fra sterk støy til den totale stillhet som gir oss en fantastisk romfølelse.

Neil Armstrong er ikke opptatt av å bli berømt i motsetning til sin medreisende Buzz Aldrin som aldri kom over at han ble nummer to på månen. Det ble aldri noe vennskap mellom de to.Selv om Neil Armstrong skaper historie, er han ingen typisk «american hero». Ryan Gosling gir oss en stillfaren familiemann som like godt kunnet være din egen nabo. Han er ikke de som er står i sentrum ved selskapeligheter, men mer en grubler og han bærer på en sorg etter datterens død.

Damien Chazelles film er lik mye et portrett av familiemannen Neil Armstrong. Tapet av datteren Clara, som dør av kreft som liten, preger ham og påvirker også ekteskapet ( etter månelandingen skiltes de). Måneturen fremstår like mye som sorgarbeid og flukt fra minnene over datteren Claras død.
First Man er ett romfarteventyr, men også fortellingen om en mann som må til månen for å finne seg selv igjen.