Den polske regissøren Pawel Pawlikowskis
Cold War har mange likheter med hans forrige film Ida, som vant Oscar for beste fremmedspråklige film i 2015. Igjen forteller han en historie fra den kalde krigens dager, praktfullt og presist fotografert i sort/hvitt med 4:3-format (som kan minne om datidens filmstil).

Denne gang tar han løselig utgangspunkt i sine foreldres historie, i et kjærlighetsdrama som strekker over 15 år. Filmen starter i 1949, da den talentfulle, jenta Zula (Joanna Kulig) velges ut som korsanger til et polsk folkemusikkinstitutt der Wiktor (Tomasz Kot) er en av lederne. De to innleder et hemmelig forhold, men da han vil benytte en konserttur til Berlin til å flykte til den andre siden av jernteppet, møter hun ikke opp. Han finner en ny tilværelse i Paris’ jazzscene, men de to fortsetter å møtes opp gjennom årene, styrt av en kjærlighet de aldri helt klarer å legge bak seg.

Handlingsreferatet høres kanskje melodramatisk ut, og litt flåsete kan man omtale
Cold War som en polsk arthouse-versjon av
La La Land. Men Pawlikowski forteller historien på en utpreget usentimental måte, hvor mye av innholdet ligger mellom linjene i de utvalgte scenene fra hovedkarakterenes liv, samt i tiden som har gått imellom dem. Denne tilnærmingen gjør at filmen ikke er fullt så emosjonelt bevegende som noen trolig kan ønske seg, noe jeg selv til dels hadde som innvending mot
Ida. I
Cold War kommer imidlertid regissørens komprimerte fortellerstil (enda) mer til sin rett, hvor han i løpet av 90 minutter får fortalt svært mye om både den kalde krigen og sine hovedkarakterers varmere følelser – og hvor fraværet av patos understreker historiens alvor snarere enn å distansere oss fra personene den handler om.