Nicole Kidman er knapt gjenkjennelig i Karyn Kusamas
Destroyer. Her møter vi henne som Erin Bell, en detektiv som jobber undercover Los Angeles.

Hun både ser ut som og føler seg som et takras når vi møter henne – en både fysisk og nedslitt detektiv som jakter spøkelser fra  fortiden. Som ung politikvinne var hun med på og infiltrere en gjeng med bankranere. Operasjonen gikk galt, hennes kollega ble drept, mens bandelederen  unnslapp. Nå sytten år seinere dukker han opp igjen og hun er besatt jakten på ham.

Nicole Kidman er en usedvanlig dyktig skuespillerinne, men her har hun fått en rolle som ikke kler henne og et manus som blir for tynt. Filmens kvaliteter ligger i sminkeavdelingen. De har sørget for at en allerede avmagret Nicole Kidman ser ut som hun hverken har sovet, drukket eller spist på flere måneder.

Handlingen skifter mellom fortid og nåtid. I fortidsdelen møter vi en den unge og vakre politikvinnen som forelsker seg i sin undercoverpartner, mens vi sytten år seinere møter en nedslitt politikvinne som sliter både fysisk og psykisk – og som en enhver fornuftig arbeidsgiver vil ha sent både på ferie og behandling for lengst.

Som om ikke jakten på bandelederen er nok har, vil manusforfatteren også dra inn et dårlig mor datter forhold  og en datter som i tillegg har fått feil venner. Det hele blir for mye å bære både for Nicole Kidman og oss.

Detektiv Erin Bell har et trist liv. Det er ingen gode grunner til dele det med henne.