Walt Disney Studios har hatt suksess de siste årene med å hente filmer ut av sitt  animerte klassikervelv og tilpasse filmene til live-action. Sist ut er Dumbo i regi av Tim Burton.

Tim Burton vender tilbake til Disney-folden etter 2010s Alice in Wonderland. I Dumbo har han tatt den animerte Disney-klassikeren fra 1941 og gjort den til en lengre historie som fokuserer på menneskene som omgir den titulære babyelefanten. Resultatet er blitt en film på neste to timer – neste dobbelt så lang som originalen på 64 minutter.

Dumbo følger Familien Farrier, inkludert krigsveteranen Holt Farrier (Colin Farrell) som kommer tilbake til Medici Brøderens sirkus og sine to barn, Milly (Nico Parker) og Joe (Finley Hobbins), etter at moren døde mens han var å kjempet i Frankrike under første verdenskrig. Sirkuset har hatt en tøff tid, men håper på et oppsving etter at eieren Max Medici (Danny DeVito), kjøper en gravid elefant, men han er skuffet over babyen, som kommer til å bli kjent som Dumbo, på grunn av dens store ører. Men deres skjebne endres når Dumbo avslører at han er i stand til å fly og Medici Brødrene sirkus blir kontaktet a den steinrike New York entreprenøren V. A. Vandevere (Michael Keaton) som ser mulighetene til å tjene store penger på Dumbo.

Det som imponerer med denne Dumbo-utgaven er de digitale effektene, men som film engasjerer ikke historien.

I hånden på manusforfatter Ehren Kruger har Dumbo blitt en film om viktigheten av å tro på seg selv og om viktigheten med familien – klassiske amerikanske verdier.  Selv om Dumbo gis en rekke menneskelige egenskaper er det hele endimensjonalt og vi kommer aldri skikkelig under huden på Colin Farrell og han Farrier-familie. Denne moderne utgaven er også blitt en fortelling om dyrs rettigheter.

Problemet med filmen er at Ehren Krugers manus ikke bærer en to timer lang film. Den oppleves som langhalm og blir til tider ulidelig kjedelig i motsetning til originalen fra 1941.