En ny Quentin Tarantino-film er et evenement! Kinoaktuelle Once Upon a Time in Hollywood er hans niende spillefilm og gjensyn med hans åtte første er en selvfølge. Her er de beste scenene fra hans åtte filmer.

 

De hensynsløse (Reservoir Dogs)

Et diamantkupp går galt og det oppstår gnisninger innad i ranslaget som mistenker at de har en tyster blant dem. Quentin Tarantinos debutfilm De hensynsløse (Reservoir Dogs 1992) var en kuppfilm som ikke fokuserte på kuppet. Det var en innovativ gangsterfilm som fokuserte på dialogen gjennom lange scener. Den forteller ikke historien kronologisk, er inndelt i kapitler og ranslaget presenteres gjennom tilbakeblikk. En lang scene hvor de analyserer Madonnas Like a virgin før kuppet var en indikasjon på hvordan Tarantinos lange dialogscener skulle bli hans varemerke. Volden og mishandlingen ble kritisert, men akkompagnert av fengende 1970-tallsmusikk var veien til kultfilm kort. Filmens beste scene kunne vært det første bekjentskap med meksikansk standoff eller når Michael Madsen torturerer en politimann lydsatt av Stuck in the Middle with You. Scenen som utmerker seg best er opptrappingen til og når Mr. Orange forteller historien om hvordan han med en bag full av marihuana går inn på et toalett med fire politimenn og en narkotikahund.

Pulp Fiction

Tarantinos gjennombrudd kom for alvor med Pulp Fiction (1994). Dette var en flettefilm som vekslet mellom historien om et kjærestepar som skal rane en restaurant, to pengeinnkrevere på oppdrag og en bokser som må følge et avtalt spill og legge seg ned. Lange kløktige dialogutvekslinger om tema uten tilsynelatende noen spesifikk retning følges opp av episodiske karakterpresentasjoner. Nok en gang lydsatt til nøye utvalgt musikk som skulle bli et soundtrack alle måtte ha. Pulp Fiction hadde en frisk og annerledes fortellerstil og skulle bli 1990-tallets mest ikoniske film. Minneverdige scener kommer som perler på en snor, som når Mia og Vincent danser tvist på restaurant med påfølgende overdose heroin fulgt opp av en sprøyte adrenalin. Butch og Wallace i kjelleren til pantelåneren eller når Jules og Jim som ved uhell skyter sin fange i bilen. Den utvilsomt beste scenen er derimot da Christopher Walkens karakter forteller en ung Butch om hvordan hans far klarte å skjule sin gullklokke mens han var fange under Vietnam-krigen. Replikken er skrevet til perfeksjon og Walkens fremføring er blant hans aller beste.

Jackie Brown

I sin tredje film Jackie Brown (1997) introduseres vi for våpenhandleren Ordell og den nylig løslatte Louis. Flyvertinnen Jackie smugler inn penger for Ordell, men blir stanset av to føderale agenter. Hun tvinges til å samarbeide, men pønsker ut et kløktig spill hvor hun setter partene opp mot hverandre. Tarantino skriver sine egne historier, men i dette tilfellet baserer han seg på en roman av Elmore Leonard og dette er en klassisk hvem lurer hvem-historie. Sammenlignet med hans øvrige filmografi er Jackie Brown mer jordnær og byr ordinær replikkveksling, og kan til tider føles som en Tarantino på lavgir med sakte framdrift. Som i de fleste hvem lurer hvem-filmene er det svindelens klimaks som er dens beste scene. Her brytes den lineære fortellingen og vi presenteres for pengetransaksjonen fra de ulike karakterenes perspektiv, om og om igjen fra alles synsvinkel.

 

Kill Bill

En brud skytes før sitt bryllup, faller i koma, men våkner opp fire år senere besatt av å hevne seg. Tarantinos storslåtte opus Kill Bill (2003) ble delt inn i to filmer og kinolansert med et halvt års mellomrom grunnet sin lange spilletid. Tarantino derimot anser Kill Bill som en film. Her plukket han elementer fra alle filmsjangere som han liker og kombinerte det på sin egen finurlige og lekefulle måte. Alt fra westernfilm, svensk exploitation og japansk chambara til kinesisk kampsportfilm. Den todelte filmen har utvilsomt flest minneverdige scener i hans filmografi, men den beste scenen er den hvor The Bride møter den store samuraisverdmesteren Hattori Honzo og får laget sitt sverd. Scenen er utsøkt og Hanzos sverd er dessuten et av filmens nøkkelelementer og blir stadig referert til.

 

Death Proof

En gruppe jenter er ute og fester på en bar før de skal reise til et landsted. Men jentenes bevegelser er under observasjon av stuntmannen Mike som har en dødssikker Chevy Nova stående på utsiden. Death Proof (2007) spiller på den spesialbygde bilen til stuntmannen og er i aller høyeste grad Tarantinos forkjærlighet til filmer med bilkjøring i høy fart fra 1970-tallet. Visuelt presenteres den som en 1970-talls kulfilm som ikke har blitt restaurert og som fortsatt har sine tekniske skjønnhetsfeil. Dessverre har også filmen sine feil. Den har ikke like velsmurt dialog som forventet fra Tarantino og samtidig som den imiterer 1970-tallet så er den satt til moderne tid med moderne biler og mobiltelefoner. Death Proof var halvparten av den todelte Grindhouse-prosjektet som sammen med Planet Terror utgjorde en helaftens forestilling i USA. Filmens beste scene er naturlig nok den hvor stuntmannen og hans kvinnelige motstykker kjemper mot hverandre i hver sin klassiske muskelbil.

 

Inglourious Basterds

Tarantinos mesterlige og alternative fortelling fra andre verdenskrig er inspirert av Enzo G. Castellaris kulklassiker The Inglorious Bastards (1978). En gruppe jødiske soldater utfører nådeløse angrep på tyske soldater bak fiendens linjer. Samtidig blir en kvinnelig kinosjef kommandert til å sette opp en spesialvisning av en propagandafilm for en gruppe prominente nazister. Inglourious Basterds (2009) var en befriende frisk og annerledes krigsfilm. Her lekes det både med krigssjangeren og exploitation fra 1970-tallet. Filmen er inndelt i kapitler og lange lekefulle og dialogdrevne partier. Christoph Waltz er verdt filmen alene og dominerer den 20-minutter lange introduksjonsscenen hvor han introduseres som jødejegeren Hans Landa på jakt etter en jødisk familie på en liten gård i Frankrike. Scenen er en mesterlig presentasjon av en karakter og oppbygning i spenning. Dette er også Tarantinos favorittscene blant de han selv har skrevet.

 

Django Unchained

Tarantinos syvende film begynner da Christoph Waltzs karakter Dr. King Schultz møter Jamie Foxxs Django. Introduksjonen som etter hvert fører til at de blir dusørjegerpartnere er nesten like mesterlig som hans forrige film og er nok en gang er dette filmens beste scene. Igjen er det Tarantinos retronostalgiske forkjærlighet til 1970-tallsfilmen som han omskriver på kreativt vis. Django Unchained (2012) er en westernfilm og som kommenterer slavetiden i USAs mørke historie. Filmen er særs brutal, byr fortsatt på lange tagninger med lange dialoger. Dette er hans første film som ikke er klippet av avdøde Sally Menke og kanskje derfor er den en strømlinjeformet film uten distraksjonen til tekstplakater og kapittelinndeling. Mens Kill Bill er hans kuleste og Pulp Fiction er den mest ikoniske er Django Unchained hans beste.

 

The Hateful Eight

Django Unchained måtte ha gitt Tarantino mersmak, for med sin åttende film The Hateful Eight (2015) fortsetter han med nok en westernfilm. Manuset var lekket, Tarantino nektet å lage filmen og den ble satt opp som et høytopplesning. Så snudde han, oppdaterte manuset og startet innspilling. Historien er satt til en kraftig vinterstorm noen år etter borgerkrigen. En hestevogn med dusørjegere må søke ly på en jernvarehandel hvor de imøtekommes av noen anspente folk. Krigskonflikten mellom nord og sør fortsetter å skape gnisninger hos de åtte i skuespillerensemblet som er en kulminasjon av Tarantinos tidligere filmer. Her til lands kunne man se den kapittelinndelte filmen i sin fulle 70mm bredde på Cinemateket. Som et brudd i hans filmografi var The Hateful Eight hans første med en komponist. Veteranen Ennio Morricone, som har lydsatt flere av hans favorittspagettiwestern, ble behørig belønnet med Oscar. Filmens beste scene er den Tarantino-esque varianten av Poirot hvor en av de hatefulle åtte nøster seg gjennom det som har skjedd og ikke minst hvordan det har skjedd. Dette er dessverre en massiv avsløring av filmens handling så mer skal ikke røpes.

 

Om forfatter

Kristian Krogstad har Master i Filmvitenskap NTNU. Han jobber som frilansjournalist og prosjektleder for dubbing i SDI Media. Han har tidligere blant annet vært jobbet med filmdistribusjon hos Scanbox og vært markedssjef hos Egmont. Han har vært redaktør for danske Filmwise og skrevet for blant annet Cinema, danske Ekko, DVD&Hjemmekino og Kosmorama festivalavis.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen