James Gray har laget en dypt filosofisk romeventyr om astronauten Roy McBride (Brad Pitt)  som sendes til Mars av USAs romkommando for å komme i kontakt med sin forsvunne far – og hindre en katastrofe.

Det er ingen tilfeldighet at det får tiden kommer mange romfilmer. I år er det femti år siden Apollo 11 som var den første bemannende romferden som landet på månen og Neil Armstrong kom med sine legendariske ord: ” Et lite steg for et menneske, men et stort sprang for menneskeheten.” Apollo 11 var høydepunktet i romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen.

Strukturelt har Ad Astra mye til felles med filmer som First Man hvor vi møter en sørgende far som begraver seg i sitt arbeid som et middel til å takle smertene. Solaris, både Tarkovskij-originalen og Soderberghs nyinnspilling, handler om hvordan en andre sjanse i en relasjon ikke nødvendigvis er eller blir det man håper på.

Filosofisk action

James Gray har laget en dypt filosofisk film som også er full av action. Det hele er imponerende fanget inn gjennom linsene til svenske Hoyte Van Hoytema som også hadde ansvaret for foto på Interstellar. Interstellar handlet om en far som desperat prøver å vende tilbake til barna sine. Ad Astra går motsatt vei, det handler om en sønn (Brad Pitt) som prøver å nå ut til sin far.

Roy McBride har vokst opp med en far som alle rundt ham beundrer og er en legendarisk astronaut som forsvant på sin reise ut i verdensrommet for 29 år i jakten på liv ved andre solsystemer. Roy McBride ut på et farlig oppdrag i solsystemet på oppdrag for USAs romkomando som sender ham til Mars. Faren, astronauten Clifford McBride (Tommy Lee Jones), som forsvant for mange år siden og antas å ligge bak en mystisk energispenning som rammer Jorden og som stammer fra Neptun.

Indre reise

Ad Astra er først og fremst Brad Pitts film – her bærer han så si filmen helt alene.  Selv om Ad Astra har handlingen lagt til en romferd, er den først og fremst en indre reise i Roy McBrides (Brad Pitt) følelsesliv – som ligger fullstendig i ruiner.

I utgangspunkter misliker jeg voice-over i filmer fordi det vanligvis er et forsøk på å glatte over det filmskaperen ikke har evnet å fortelle med bilder – men her funker det til de grader. Brad Pitt monotone stemme understreker den stor tomrommet og ensomheten Roy McBride opplever.

Hemmeligheten med romfilmer er å ta de ned på et menneskelig nivå. Det lykkes regissør James Gray med til de grader.