(BERLIN) – Jeg lytter til den indre stemmen min. Det forteller meg hva som er viktig – jeg vil aldri bevege meg i en komfortsone som skuespiller, sier Juliette Binoche.

Juliette Binoche er blitt 55 år, men er mer produktiv en noen gang. Når jeg møter henne i Berlin er hun både jurypresident på filmfestivalen og er der med  filmen Forført.

I sin forrige film, Mellom linjene, møtte vi henne blant forfattere i midtlivskriser. I Forført tar hun midtlivskrisen ut ytterligere. I filmen spiller hun spiller Claire – en skilt litteraturprofessor i femtiårene som bor annenhver uke med sine to tenåringssønner. Hver annen uke lever Claire lystene med den betydelig yngre kjæresten Ludo. Når vi først møter Claire, sitter hun overfor sin nye kvinnelige terapeut. Claire er sterkt medisinert, og det er åpenbart at hun har vært i terapi i en lengre periode.

Sannheter og løgner

Når den unge Ludo plutselig gjør slutt, oppretter hun en falsk Facebook-profil, som den 24-årige Clara, for å spionere på ham. Fotografen Alex, Ludos beste venn, finner profilen hennes på nettet og blir forelsket i den mystiske Clara. Og Claire, fanget bak sitt falske profilbilde, blir raskt forelsket i ham. Selv om deres eksistens finner sted i en virtuell verden, er følelsene ekte og det begynner et lekent spill mellom sannheter og løgner.

Bransjebiblen Variety beskrev Forført som ”et feberisk melodrama a la Hitchcock”. Juliette Binoche mener filmen kan tolkes på flere måter.

– Filmen er basert på en roman av Camille Laurens, som jeg leste med stor interesse. Historien kan sees på som en dårlig komedie, men også som et drama. Og som thriller. Og det er det Variety skrev. Historien spiller med publikum, som har en tendens til å tro det de vil tro, fremhever Juliette Binoche. – Regissør og manusforfatter Safy Nebbou har bygget opp historien som en russisk matryoshka-dukke – du åpner den og inni finner du en ny og mindre dukke. Litt etter litt blir alle hemmelighetene avslørt.

Mellom virkelighet og fiksjon

Hennes karakter i Forført går inn i en emosjonelle spiral. Det er ingen ny karakter for Juliette Binoche:

– Også i The Clouds of Sils Maria, Mellom linjene og Møte i Toscana spilte jeg karakterer mellom virkelighet og fiksjon. Men ja: å spille Claire og Clara var noe spesielt. Jeg elsker det når jeg blir overrasket allerede når jeg leser manuset. Spesielt farene og spenningen i historien tiltrakk meg. Karakterer som Claire og Clara lar deg utforske nye ting i deg. Ideen om å sette deg selv i fare og føle deg ukomfortabel kan ikke skilles fra den kunstneriske prosessen. Spesielt Claire var en av rollene som jeg fryktet ville miste grepet på da det provoserte en konfrontasjon med min egen alder. For å frigjøre deg, må du være klar til å dykke ned i sannhetens avgrunn, sier Juliette Binoche.

Facebook og sosial medier spiller en viktig rolle i filmen. Juliette Binoche har selv aldri åpnet en Facebook-profil. Og det er veldig bevisst.

– For Claire i filmen ser trygt ut med det første, men blir er plutselig fanget i sin illusjon og kan ikke slippe unna. Derfor har jeg aldri åpnet Facebook-profil. Gjerne av frykt. I livet ønsker vi alltid å slippe unna smertene våre. Facebook er fristende. De nye kommunikasjonsmidlene tar oss bort fra en verden og gjør oss tilsynelatende friere, de stimulerer egoet. Samtidig gjør de oss avhengige.

Men du er på Instagram?

– Dette synes jeg er det beste alternativet. Du kan dele informasjon og starte meningsfulle handlinger uten å kaste bort tid.

Traumatiserte kvinner

– Det å bli eldre er et sentralt tema i filmen. Hvordan forholder du deg til å eldes?

– Det er det alle kvinneblader handler om – jakten på evig ungdom ved hjelp av klær, kosmetikk, etc. Å utvikle en besettelse kan etter hvert føre til skyldfølelse hos kvinner. Men hva skal en femti år gammel kvinne som plutselig blir forlatt av mannen sin – for en kvinne på halve hennes alder gjøre? Er det noe rart at hun plutselig er traumatisert?

– Merker du at det har blitt færre rolletilbud ettersom du har blitt eldre?

– Jeg er i en heldig posisjon og får stadig tilbud. Med de kvinnelige karakterene i femtiårene er det ikke overflod av i franske filmer. Det at vi har fått flere kvinnelige regissører har hjulpet, men jeg tar ikke en rolle fordi det er en kvinnelig filmskaper, men fordi det er en god historie. Jeg har vært priviligert som skuespiller. Filmene jeg har deltatt i har åpnet nye rom og satt meg i kontakt med stadig nye skapende mennesker med visjoner. Jeg har vokst med rollene mine. Jeg er veldig privilegert.

Hvordan velger du rollene dine?

– Jeg lytter til den indre stemmen min. Det forteller meg hva som er viktig – og jeg vil aldri bevege meg i en komfortsone.