Polanski-nomineringer skaper kaos i Frankrike – hele César-styret trekker seg

Tolv César-nominasjoner til Roman Polanskis An Officer And A Spy (J’Accuse) har resultert i at hele styret for de franske César-prisene (tilsvarer Oscaren) trakk seg bare to uker før seremonien skal avholdes i Paris 28. februar.

Styret har mistet tilliten hos medlemmene – inkludert 400 produsenter, regissører, skuespillere og andre filmfagfolk som publiserte et åpent brev hvor de krevde at César-Akademiet forklarer hvordan nomineringene kunne skje.

Katalysatoren er de 12 nominasjonene som ble gitt til Polanskis film. Nominasjonene har allerede er skapt kontroverser i Frankrike – til tross foret  billettsalg på 1,5 millioner. Filmen, om den berømte saken om Albert Dreyfus (en fransk jødisk offiser som ble beskyldt for å ha spionert og urettferdig dømt), vant Grand Jury Prize på fjorårets filmfestival i Venezia.

Inkluderingen av filmen på César-kortlisten ble fordømt av Frankrikes likestillingsminister, kvinnegrupper og noen filmkritikere. Polanski har vært et må for kvinnegrupper helt siden han flyktet fra USA til Frankrike i 1978 etter å ha innrømmet voldtekten av en 13 år gammel jente. Amerikanske myndigheter har mislyktes i utallige forsøk på å få ham utlevert og stå til rette for  anklagene.

Trakk seg og nyvalg

Produsenten Alain Terzian, som er leder for akademiet, hevdet at organisasjonen «ikke burde ta moralske holdninger når det gjelder å gi priser.» De som motsetter seg Polanskis inkludering har utlyst en protest om natten utenfor Salle Pleyel-auditoriet ved prisutdelingen. Akademiet har lovet at det skal holdes en generalforsamling like etter årets seremoni for å la et nytt styre og ledelse med sikte på å møte bekymringene fra medlemmene. Et viktig poeng i striden er det faktum at bare 35 prosent av det 5000 medlemmene er kvinner.

Føler seg forfulgt

På spørsmål til Polanski om denne filmen var som kataris for ham med referanser til drapet på kona Sharon Tate av medlemmer av Manson-familien – sier han til fransk presse: «Nei, jeg jobber ikke sånn. Mitt arbeid er ikke terapi. Imidlertid, jeg må innrømme at jeg er kjenner med mange av funksjonene til forfølgelsesstrategiene som er vist i filmen, og det har tydelig inspirert meg. Måten folk ser meg, mitt ‘bilde’, begynte faktisk å danne seg med Sharon Tates død.

«Da det skjedde, selv om jeg allerede hadde gjennomgått en forferdelig tid tok pressen tak i tragedien og, usikker på hvordan jeg skulle takle det, dekket den på den mest avskyelige måten. De antydet blant annet at jeg var en av personene som var ansvarlige for det satanistiske drapet på henne. For dem var filmen min, Rosemary’s Baby, beviste at jeg var i liga med djevelen! Det varte i flere måneder, til politiet endelig fant de virkelige drapsmennene, Charles Manson og hans familie».

«Alt dette hjemsøker meg fortsatt i dag. Det er som en snøball som for et nytt lag hvert år. Absurde historier fra kvinner jeg aldri har sett før i livet mitt som anklager meg for ting som visstnok skjedde for mer enn et halvt århundre siden .”