Roberto Benigni er på Berlinalen med Pinocchio. Pressekonferansen med ham ble som forventet et show, men også med en alvorlig undertone etter at corona-viruset er har spredd seg i Italia og blant annet karnevalet i Venezia er avlyst.

For 21 år siden hoppet Roberto Benigni entusiastisk over stoler og benker i Hollywood. Han hadde nettopp vunnet Oscar for Livet er herlig, en tragikomedie fra en konsentrasjonsleir – men fremfor alt en stor kjærlighetshistorie mellom far og sønn. Den italienske skuespilleren er nå på Berlinalen igjen med en far-sønn-historie, men en helt annen: Benigni er snekkeren Geppetto som skjærer ut en naturtro dukke som blir levende.

Sprudlende

Benigni klatret ikke over benkene i Berlin på søndag, men 67-åringen bobler fremdeles av entusiasme. Han har mye til felles med Collodis historie fra 1800-tallet: i 2002 hadde han rollen som Pinocchio i en film han selv regisserte selv. «Jeg er sannsynligvis den eneste personen i verden som har hatt både rollen som Pinocchio og som Geppetto,» sa Benigni.

Roberto Benigni har denne gangen rollen som snekkeren Geppetto i Gomorra-regissør Matteo Garrones filmatisering av den berømte historien til Carlo Collodi. Nok en gang forvandles en knirkende trefigur til en gutt på kinolerret – med hjelp av makeupartister og digitale effekter.

Før noen visste ordet av det, hadde Benigni havnet i Bibelen med Josef av Nazareth,  som lik Geppetto hadde problemer med sønnen. «Alle fedre ønsker å beskytte barna sine,» sa Benigni.

Sa nei til Hollywood

Overraskende sjelden har Benigni blitt sett i film etter hans store Oscar-suksess. Han hadde en større rolle i Woody Allens To Rome with Love (2012). Kanskje karrieren hans kunne ha tatt en helt annen retning:

– For tjue år siden ba Francis Ford Coppola meg om å gjøre rollen som Geppetto. Jeg ble tilbudt mange interessante filmer i USA, men jeg fant ikke veien dit. Hollywood var altfor forskjellig fra den filmverdenen jeg kommer fra. Det er så annerledes å gjøre noe i USA, fargene luktene, som jeg ikke forstår. Men hvorfor ikke, hvis det er en mulighet, kan jeg lage en annen film i USA. Da jeg hørte Matteo Garrone forberede en filmatisering med sin stil, følte jeg at skjebnene grep inn – det var kroningen av en lykkelig drøm!