– Det er viktig å forstå hvor underdanige kvinner var for få tiår siden som bakgrunn for den stadig pågående kvinnefrigjøringen, mener regissør Martin Provost og skuespiller Juliette Binoche. De er aktuelle med komedien Hvordan bli en god kone, som forteller om en av de mange franske husmorskolene på slutten av sekstitallet.

(PARIS) – Jeg fikk først høre om det fra en eldre dame som selv hadde begynt på en slik husmorskole da hun var 15 eller 16, og som fortalte om hvordan hun blant annet måtte ta livet av en kanin foran de andre elevene. Skolen for gode husmødre ble værende i tankene mine, så jeg startet å researche på nettet og fant masse gamle kortfilmer fra disse institusjonene. Fram til de forsvant på 70-tallet, fantes skolene over hele Frankrike – både små og store og for folk fra ulike samfunnslag, forteller regissør Martin Provost til Cinema.

Hans nye spillefilm Hvordan bli en god kone, som har norsk premiere til helgen, handler om en av disse franske skolene på sekstitallet som lærte opp jenter i tenårene til å bli perfekte koner for sine menn, med full kontroll over hjemmets mange plikter.

For regissøren var det tidlig klart at filmen måtte bli en komedie.

-Jeg tenkte at komedie var den beste innfallsvinkelen for en spillefilm om dette, sier Martin Provost.

– På en måte ble kvinnene lært opp til å være slaver, og alle så på det som helt normalt. Jeg kunne ha laget et alvorlig drama, men min reaksjon da jeg oppdaget dette materialet var at det var absurd, samtidig som det fikk meg til å le. Jeg tenkte at komedie var den beste innfallsvinkelen for en spillefilm om dette, sier filmskaperen, som tidligere har regissert filmer som Séraphine, Violette og Jordmoren.

Juliette Binoche som skolebestyrer

Filmens rollegalleri er anført at Juliette Binoche, med Noémie Lvovsky og Yolande Moreau i andre sentrale roller. Binoche spiller den pertentlige bestyreren som har drevet skolen i en årrekke sammen med sin ektemann, og som brått må overta ledelsen av institusjonen på egen hånd.

– Det er viktig å finne en balanse i komedien for å unngå å latterliggjøre på en hånlig måte. Det handler om å avsløre noe som virkelig skjedde, og likevel framstille det med humor, sier Binoche.

– Det var noen scener som jeg var usikker på hvordan vi skulle gjøre da jeg leste manuset. Den eneste måten var å gjøre det på en sannferdig måte for karakteren, slik at det ble troverdig – samtidig som man kan le av hvor annerledes mentaliteten var, forteller hun.

Gryende kvinnefrigjøring

Handlingen i Hvordan bli en god kone starter i 1967, og utenfor den erkekonservative institusjonen er en ny tid på trappene. Dette skulle nå et dramatisk høydepunkt med maiopprøret i 1968, da studentprotester ble startskuddet for en rekke gjennomgripende uroligheter i det franske samfunnet.

– I filmen ønsket jeg også å vise hvordan mai ’68 innledet en revolusjon for kvinner, noe vi ofte glemmer. I Frankrike var dette starten for kvinnefrigjøringsbevegelsen, hvor man gikk bort fra den gamle kvinnerollen. Jeg har selv passert 60 nå, så dette var en tid jeg opplevde. Vi bodde i Bretagne da, og jeg husker hvordan vi søkte tilflukt på landsbygda under urolighetene, og at moren min hamstret inn masse sukker og pasta fordi hun trodde revolusjonen var underveis. Hun så for seg at vi ville bli invadert av kommunister, slik at vi ville bli nødt til å dele huset vårt med fem andre familier, forteller Provost lattermildt.

– Når jeg ser alle kvinnene som uttaler seg i offentligheten i dag, er det også en påminnelse om hvor lang denne reisen har vært. Da jeg var barn hadde kvinner som moren min knapt lov til å snakke, legger han til.

 Traff metoo-tidsånden

– Hadde du et ønske om å få folk til å reflektere rundt kvinners situasjon i dag, gjennom å vise hvor annerledes ting var i denne nære fortiden?

Det var ikke så klart for meg da jeg begynte å arbeide med filmen, først og fremst hadde jeg en følelse av at dette materialet var veldig interessant. Men underveis i prosessen har det skjedd mye som understreker filmens relevans – jeg skrev på manuset mens Weinstein-saken kom for dagen, og var i klippefasen med filmen da den franske skuespilleren Adèle Haenel offentlig anklagde regissør Christophe Ruggia for overgrep. I grunn var det flaks at jeg ikke ennå har fått laget de to mer ambisiøse filmprosjektene jeg har jobbet med, for da ville denne filmen ha kommet senere – og kanskje ikke truffet tidsånden like godt, svarer Provost.

– I filmen kan man se hvor det begynte, og dermed også hvor langt kvinnesaken har kommet siden den gang – men man er heller ikke i mål. Metoo-bevegelsen satt også i gang forandringer som fortsatt pågår. Jeg tror filmen kan være spesielt interessant for den yngre generasjonen, fordi den viser hvor annerledes mye var for kvinner for ikke spesielt lenge siden. Det viser også at det er verdt å kjempe videre, selv om kampen kan være vanskelig, sier han.

Også Binoche understreker viktigheten av å kjenne til denne nære fortiden for å bedre forstå vår egen tid.

– Vi er jo et resultat av historien, og det er interessant å se hvor vi kommer fra. Også når det gjelder metoo-bevegelsen og det menn i dag oppfatter som sinte kvinner – det kommer fra et sted der kvinner virkelig har vært underdanige. Menn behøver ikke ta det personlig, men forstå bakgrunnen for det – på samme måte som når svarte kan ha et sinne rettet mot hvite mennesker. Jeg tror denne filmen bidrar til å forstå behovet for kvinnefrigjøringen, sier hun.

Delta i diskusjonen