Den frans kutdannede psykoanalytikeren Selma  flytter hjem til Tunis og åpner praksis på taket av familiens hus. Arrangementet betyr humor og  kulturelle sammenstøt på mange nivåer.

Selma (Golshifteh Farahani) har bodd i Frankrike fra hun var ti år. At en høyt utdannet kvinne velger å reise tilbake til hjemlandet vekker aldri så lite mistenksomhet. Hvorfor i all verden reiser hun  frivillig i feil retning, fra det Europa alle med drømmer og ambisjoner lengter etter?

I hennes tunisiske familie kan hennes yngre kusine ikke skjønne hvorfor hun ville forlate den franske hovedstaden, tanten hennes er anmassende, og onkelen gir henne bare noen uker å krasje i leiligheten på toppen av huset. Selma er likevel standhaftig i sin besluttsomhet: hun ønsker å åpne for en psykoterapipraksis.

Selmas levemåte er ukonvensjonell i den arabiske verden. Hun har kunnet leve uten å bli tvunget til ekteskap og uten å føle skyld for at hun ikke har barn. Hun liker å være en enslig selvstendig kvinne. Hun er en utrolig interessant og velskrevet karakter som får frem komplekse kulturkonflikter.

Bryte tabuer

Filmen, som er regissert og skrevet av Manele Labidi, er en skarp komedie om å komme hjem, bryte tabuer og føle seg som fremmed i sitt eget land. Selma står overfor problemer hun ikke hadde forutsett. Det er ikke bare spørsmålet om å finne psykoterapipasienter i et sted som ikke er opptatt av å snakke om personlige problemer, men hun trenger også å navigere seg gjennom i et forvirrende byråkratisk sirkus for å få de rette papirene til å drive sin praksis. På toppen av alt det, holder politimann en Naim (Majd Mastoura), nøye oppsikt med henne.

Innblikk

Selma er en kvinne fra det 21. århundre som bor i et land hvis kultur for en stor del er låst i konservative verdier. Hun hadde en smak av frihet mens hun studerte psykoterapi i Frankrike, men tilbake i Tunisia føler hun seg som en fremmed i sitt eget hjem.

Manèle Labidis spillefilmdebut er et vindu inn i Tunisias kulturelle historie – og ikke minst den franske påvirkningen som er sterk. Som i mange andre tidligere franske kolonier i Nord-Afrika er landet tospråklig; over- og middelklassen snakker fransk seg imellom, mens arbeiderklassen og de fattige er arabiskspråklige. Filmskaperen bruker språkene bevisst for å vise klasseskillene i samfunnet.

Mye av filmens sentrale konflikt kommer fra lokalsamfunnets reaksjoner på hennes psykoterapipraksis. De er rett og slett ikke i stand til å forstå hva hun holder på med, men etterhvert finner flere og flere plass på divanen hennes og filmens fargerike rollebesetning begynner å se verdien i hennes praksis.

Humor

Det er i Selmas interaksjon med pasientene er der det meste av humoren ligger. Pasientene hennes kommer til henne med problemer som ofte er så over-the-top – du kan ikke la være å se det komiske i dem selv om de har alvorlige undertoner.

Mye av filmens kvaliteter skyldes Farahani i rollen som Selma. Hun viser her har hun utmerket kan bære en film mer eller mindre på egne skuldre.

Labidis største bragd som både manusforfatter og regissør er å lage en fortelling som ikke faller inn i tradisjonelle arabiske filmer. Selma og hennes forhold til noen av de mannlige karakterene viser seg ikke slik publikum tradisjonelt forventer.

Filmens største styrke er Golshifteh Farahani i hovedrollen som Selma. Den iranske skuespillerinnen, kjent fra filmer som Jim Jarmuschs Paterson, Girls of the Sun og den siste Pirates of the Caribbean-filmen, gir liv og blod til hovedpersonen.

Arab Blues er en forfriskende og underholdende komedie frra et land som har en stolt filmtradisjon og som nå må håndtere store endringer kulturelt, økonomisk og sosialt.