Det er 2020. Korona herjer, og verden føles utrygg. Hva er vel ikke da bedre enn å sette seg ned å se på en film hvor en epidemi har totalt kollapset Korea?

Det er noe litt vittig å se en film som på en del områder speiler slik virkeligheten vår er nå. Når det brukes ord på en veldig dramatisk måte som nærmest har blitt en del av dagligtalen er morsomt. Å se hvor dårlig forberedt og hvor fort det gikk til helvete i denne verden kan også lett ses i sammenheng med virkeligheten. Vi har heldigvis ikke opplevd noe så aggressivt som en zombieepidemi, men, bank i bordet, med tanke på hvor mye som har skjedd i 2020, så hadde det ikke overrasket meg om det var det endelige endemålet for året.

Men nok om virkeligheten. Det er ikke derfor man drar på kino.

Samme univers, nye karakterer

Peninsula er oppfølgeren til den lille zombiesuksessen Train to Busan fra 2016. En film som understrekte hvor ekstremt gode Sør-Korea er på filmer/scener satt på tog. Det er fascinerende hvor mye intensitet de klarer å bygge bare de er i en metallboks som beveger seg på skinner. Legg til litt zombier og du får en internasjonal suksess. Zombiesjangeren føles ofte som den har gjort sine siste krampetrekninger, før det kommer en ny film som revitaliserer den. Jeg føler hvertfall det skjer med jevne mellomrom. Train to Busan var en sånn film. Plottet var enkelt. En distanserende far og hans datter skal ta toget til Busan. Så kommer zombiene. De må overleve. Det blir ikke enklere det. Men ved hjelp av, gode zombier (om ikke litt dodgy CGI til tider), spenning, og en historie dypt forankret i de menneskelige relasjonene ble det en film som var mer engasjerende enn det mange kanskje forventet.

Så er spørsmålet om oppfølgeren vil klare å holde den samme kvaliteten. Å kalle det en oppfølger er kanskje litt misvisende. Ikke at det ikke er en oppfølger, men Peninsula er en film du kan se uten å ha sett Train to Busan. Det er en film satt i samme univers, lenger ut i zombieepidemien. På samme måte som hvordan George A. Romeros Night of the Living Dead ikke deler karakterer, men er satt i samme univers.

Tydelige inspirasjonskilder

Peninsula er satt fire år etter den første filmen, og Korea er totalt ødelagt. Jeung-seok og Chul-Min, to personer som så vidt klarte å rømme fra Korea når epidemien startet, lever nå i undergrunnen i Hong Kong. De får i oppdrag av en luguber vestlig gangster til å snike seg tilbake til Busan, og hente en haug med penger som bare ligger der og slenger. Trøbbel, naturligvis, oppstår når de kommer ditt.

Det er ikke mye tvil om at Peninsula er inspirert av filmer som Escape From New York og Mad Max-filmene. Bare det faktum at noen skal inn i et ekstremt herjet for å hente noe er veldig Carpenter. Legg til biljakter og samfunn med lovløse gjenger som fanger folk og lar de sloss mot zombier i en arena, så er er inspirasjonskildene klare. Å se bil-action med litt dodgy CGI i en verden hvor «Mad Max: Fury Road» eksisterer, er ikke en heldig sammenligning. Det er likevel fullt akseptabelt, og det blir gjort med en åpenbar sans for moro og underholdning at det er umulig å finne det irriterende.

Generisk plot

Å beskrive plottet er litt meningsløst. Det er et veldig videospillaktig plott, i det at man skal finne noe, og på veien til å finne noe, så må man finne noe annet for å komme seg videre. Det opererer mer som en ramme for å skape litt høyoktan moro, og utforskning av karakterene vi følger. På det området klarer Peninsula seg ganske bra. Til tross for at det er en oppfølger, så har de unngått fristelsen av å gå veldig mye større enn originalen. Selvfølgelig er det en oppskalering her. Når det er fire år inn i en epidemi er det å forvente. Heldigvis er det bare én historie i denne verden. Det er ikke noe mer som står på spill enn skjebnene til personene vi er med. Det gjør det mer engasjerende, og vi bryr oss i større grad, enn om det plutselig skulle handle om å redde verden.

Det er noe herlig med hvordan filmen ikke er redd for å pøse på med emosjonell musikk, når det skjer noe dramatisk. Det er sjeldent noe tvil om hva det er vi er ment å føle. De gjør det på en måte som, til tross for at det er overtydelig, ikke føles som de prøver å manipulere. Eller de prøver åpenbart å manipulere følelsene våre, men det er så opplagt, og likevel passer fint i scenen at det er greit. Den balansen med det overdådige og melodramatiske sammen med action og vold er noe jeg finner veldig forlokkende å se på.

Zombiene er også gode. Dette er jo den varianten som er kjappe. De har en fin estetikk. I hvert fall når man får de litt alene. Det blir litt rotete når de prøver seg på store mengder sammen. Da føles det mer som brun gugge som raser mot deg. Det er noe CGI ikke er god nok til å bli litt vellykket en gang. Men det gjør de heldigvis mindre av i denne filmen enn det gjorde i Train to Busan. Zombiene har en egen måte å være skumle og intense på som jeg setter pris på.

Mangler litt av magien fra den første

Når det er sagt, så klarer den ikke like godt å gjenskape den balansen mellom det emosjonelle og zombieaction som var en viktig del av det som gjorde Train to Busan vellykket. Peninsula prøver veldig hardt med å fortsatt ha den emosjonelle reisen til karakterene. Spesielt i begynnelsen, og slutten. Filmen blir dessverre litt for spredt i midten til at den klarer å bygge det samme forholdet  mellom karakterene, og vi som seere får til karakterene. Det betyr ikke at det ikke funker. Den benytter seg av samme taktikk som «Den Utrolige Reisen» gjør på slutten, for en som meg så er det en sikker måte å treffe en emosjonell nerve. Så er det andre stunder hvor det åpenbart skal være mer trist og vondt, men som ikke treffer slik det er tenkt.

Peninsula er full av underholdende action og gode karakterer som de ikke helt klarer å utnytte til det fulle. Spesielt med tanke på hvor bra det ble gjort i Train to Busan. Likevel er det en god og spenstig tur på kino. Det er apokalyptisk, det er biljakter, det er zombier. Det er onde mennesker, og det er blod og gørr. Det er også et par små jenter som kjører biler og overlever på fabelaktig vis i byen.