En skulle tro at det ikke var mer å nøste i fortellingen om Billie Holiday. Hennes store musikalske bidrag og tilsvarende tragiske liv er godt kjent. Begge sidene av saken var dessuten godt kjent allerede i Billies egen levetid. Hun har alltid vært en av de aller ypperste og en av de som levde hardest og farligst.

Men så dukker det altså opp en kinodokumentar som utdyper bildet. Ikke fordi vi lærer noe nytt, strengt tatt. Men fordi vi hører fortellingen fra de som var der. Regissør James Erskine har hatt et spennende materiale til sin disposisjon og han har arbeidet godt med det. Endelig en musikkdokumentar som dykker dypere, som søker å finne ut av mennesket bak artistnavnet.

Bakgrunnen for denne dokumentaren er en historie i seg selv, som også fortelles i filmen. Den handler om Linda Lipnack Kuehl, som jobbet i åtte år på 1970-tallet med en biografi om Billie. Boka ble aldri ferdig, og Kuehl døde under det hennes familie beskriver som mystiske omstendigheter. Filmen bygger på Kuehls 200 timer med lydinnspilte intervjuer med noen av de menneskene som var sentrale i Billies liv; Tony Bennet, Charlie Mingus, Count Basie og mange andre. Det er disse intervjuene som gjør at Billies historie kan gjenfortelles, og utdypes.

Estetisk vakker

Her får vi en blanding av historiefortelling i ord (hovedsakelig fra intervjuene), konsertopptak med Billie og «landskapsbilder» fra der hun levde (som riktignok ikke inkluderer særlig mye naturlandskap, men heller steder som Harlem, New York i nattlig lys). Bildene er bearbeidet til å passe det brede kinoformatet og flere av dem er fargelagt. Det hele er riktig lekkert presentert, og dette er en grunn i seg selv til å se denne filmen. Den estetiske siden av «Billie» er udiskutabelt vakker, der hvor fortellingen om hennes liv er alt annet.

Billie Holiday er fattigjenta som sang seg til berømmelse, tett dopbruk, en rekke forhold med voldelige menn og rasistiske overgrep som rammet svarte artister. Men vi møter også den seksuelt aktive og bekymringsløst livsnytende fattigjenta som fikk penger mellom hendene. Den første setningen i Billie Holidays selvbiografi «Lady Sings the Blues» gir et bilde av de forholdene hun vokste opp under og hva som var hennes opprinnelse: «Mom and Pop were just a couple of kids when they got married. He was eighteen, she was sixteen, and I was three».

Selvdestruktiv

Noe av det som kommer tydeligst fram denne gangen, og som kanskje ikke var vært like tydelig fortalt tidligere, er Billies selvdestruktive levemåte. Hun beskrives som psykopatisk, masochistisk og som sykelig opptatt av å tilfredsstille menn som gjengjeldte med å utøve vold mot henne og stikke av med pengene hennes. Noe av det som er bemerkelsesverdig er at hun sang om alt dette. Vi minnes om flere av Billies sangtekster som beskriver nettopp slike temaer, som «Don`t Explain» og «My Man»: «He isn`t true. He beats me too. What can I do? Oh my man, I love him so.» Tony Bennet sier ett sted noe slikt som at det er rart med det, men når kvinner kommer til topps, bryter de sammen. Vi får ta med oss slike uttalelser i lys av en tidsånd som antagelig var ganske rå i 30-40-50 tallets USA. Ingen av de mennene som intervjues ser ut til å kunne gå dypere i å forsøke å forstå hvem som hadde makt og hvordan de utøvde den i disse miljøene. Her kunne vi ønsket oss mer. Men kanskje denne fordypingen ikke finnes i Kuehls materiale.

Ved å synge slike sanger var Billie Holiday også en politisk artist. Det får vi et annet og veldig tydelig eksempel på i filmens behandling av en av hennes desiderte signatursanger, nemlig «Strange Fruit». Sangen handler om rasistisk vold ved lynsjing i sørstatene og har noen av de sterkeste bildene noen såkalt protetsang kan oppvise: « Southern trees bear strange fruit/Blood on the leaves/Blood at the root/Black bodies swinging in the southern breeze». TV-opptaket vi får se fra noen måneder før hun døde går rett i margen på den mest blaserte. Her møter vi den 44 år gamle Billie, som ser gammel og sliten ut (noe hun også var). Men kraften i sangen er der – kanskje mer enn noensinne.

«Billie» er verdt å se. Den gir folk som er opptatt av Billie Holiday stoff som bygger ut fortellingen om henne. For andre er den et dokument på en råskap og griskhet i et samfunn som behandlet sine kvinner og sine svarte på svært dårlige måter.