Det er best å skrive om noe man kjenner godt til. Slik er ordene til Herman Mankiewicz når han forbereder seg til å jobbe med manuset til «Citizen Kane», i samarbeid med det unge supertalentet Orson Welles.

Mank er en film som handler om mye, eller kan leses (ses) med mange perspektiver. Den har sin rammefortelling om arbeidet med Citizen Kane, der den tungt alkoholiserte manusforfatteren plasseres i et fjerntliggende og isolert hus med et par assistenter og produsent John Houseman ved sin side. Mank jobber med en deadline for manusets førsteutkast, en deadline som skrumper inn for hver dag som går. Det er da han i en tankefull voiceover uttaler ideen om at man skal skrive om noe man kjenner godt til.

Filmen Mank tar oss via en rekke tilbakeblikk til fortellingen om Mankiewicz’ møte og rivaliserende forhold til mediemagnaten William Randolph Hearst.

Filmen forteller også om vennskapet til Hearsts elskerinne Marion Davies, en skuespillerinne med begrensede kvaliteter som Hearst var villig til å gjøre alt for. Når man utvider fortellingen i filmen Mank, så forteller den også om 1930-tallet i Amerika etter depresjonen knyttet til børskrakket i 1929, og Hollywoods studiosystem i samme tiden som gradvis skulle tilpasse seg lydfilmen.

Filmatiske grep

Det er disse perspektivene David Fincher har lagt til grunn for sin film, basert på et manus skrevet av hans avdøde far Jack Fincher for nærmere 30 år siden. David Fincher har gjort en fantastisk jobb i å la Mank se ut som en film av sin tid. Den er i svart/hvitt, og den utnytter filmatiske grep som var vanlig i 30- og 40-tallsfilmen, både i bilde og lyd.

Jeg vil påstå at også skuespillerne har fått klar beskjed om å forholde seg til tiden, og ikke la seg friste til å gå inn i noen form for «method acting». Gary Oldman, i hovedrollen som Mank, kunne fort la seg friste til noe slikt, men det er kun i rammefortellingen der han ligger i sengen og skriver med sitt delirium knyttet til alkoholforbud at han nærmer seg den form for innlevelse.

LES OGSÅ: Topp 10: David Finchers filmer rangert

Naturtro

Det er ikke selvbiografien til Herman Mankiewicz vi ser i denne filmen, siden den bare knytter seg til en tiårs periode av hans liv. Mank er et speilbilde av sin tid; samfunnsmessig, politisk, filmhistorisk. Mank knyttet tette bånd til William R Hearst, og det er denne historien som filmen dyrker tettest. Det var den nære tilknytningen mellom Hearst og Kane som skapte skandale rundt Citizen Kane. Den sier ingenting om Welles innflytelse på manuset til Citizen Kane, eller hvordan filmen ble en av de største klassikerne i amerikansk filmhistorie. Men den forteller at Welles’ film bare fikk en Oscar, nettopp for manuset.

Det kan sikkert oppleves som distanserende for noen å se en film som Mank, siden den nærmest degraderer den kvaliteten vi er vant til med bilde, lyd og skuespill. Det oppleves som om Fincher nerder bevisst med et stort publikum som ikke er vant til å se merker for rullskifte eller scratching på lydsiden.

Fincher har villet at denne filmen skulle være et svar på det evige spørsmålet; hvorfor lager man ikke filmer som dette lenger? For en filmentusiast med interessen for filmhistorien er Mank nærmest en åpenbaring av en film. Den er spennende i alle sine fasetter og oppleves som merkelig naturtro i sin form.

PÅ KINO 20. NOVEMBER OG PÅ NETFLIX 4. DESEMBER 2020