Det er et gripende og sterkt verk Eirik Svensson har laget om det forferdelige norske bidraget til Holocaust. Filmen er renskåret rundt den jødiske familien Braude, opprinnelig fra Litauen, en vanlig norsk arbeiderfamilie som inntil de skjebnesvangre dagene i november 1942 hadde levd sine liv i trygghet på Grünerløkka i Oslo.

Der bodde de med sin slakterbutikk og sine drømmer om livet og ambisjoner for fremtiden. Men de fikk sine skjebner beseglet av det faktum at de var jøder.

773 jøder ble deportert fra Norge under andre verdenskrig. Endestasjonen var utryddelsesleiren Auschwitz i det tysk-okkuperte Polen. Kun 35 kom tilbake. I år er det 75 år siden frigjøringen og det er derfor betimelig at det kommer både bøker og filmer som kaster nytt lys over tragedien. Historien i filmen, som bygger på Marte Michelets første bok Den største forbrytelsen (Gyldendal 2014) er basert på virkelige hendelser og aktuelle identifiserbare personer. Den strekker seg fra 30-tallet til fredsdagene i 1945. Filmens manuskript er signert Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad, to av Norges fremste film-forfattere, og det har både driv og spenning men også noen vesentlige mangler.

Filmen er, som de fleste norske storfilmer, innspilt i utlandet, av økonomiske grunner. I dette tilfellet i Litauen og i Göteborg. Det merkes, i noen fine scenografiske løsninger på «Grünerløkka» og i andre Oslo-scener, hvor en eldre gul-blå trikk farer forbi….. Men i hovedsak får vi et godt bilde av Oslo, ikke minst i scenen med de 100 drosjene foran Statspolitiets kontor ved inngangen til Frogner-parken, forut for frakten ned til brygga der DS Donau venter.

Gjennomført

Casting, scenografi, rekvisitter og kostyme er av fremragende klasse og den finstemte musikk- og lydbruken, ved siden av den presise og duse fotograferingen i blå toner gir filmen et Marius Holst-preg, slik vi så det i Blodsbånd og Kongen av Bastøy. Holst var opprinnelig tiltenkt regien i filmen men måtte dessverre trekke seg. Men Svensson er ikke noen dårlig erstatning!

Filmen starter før 9. april 1940 med et boksemesterskap mot Sverige, hvor en av Braude-sønnene, Charles, ypperlig fremstilt av Jakob Oftebro, går seirende ut av matchen. Men så får vi ikke vite så mye om tiden fram til november to og et halvt år senere. Intet om Quisling, hirden, statsakten på Akershus eller tilkomsten av Statspolitiet, tyskernes lydelige redskap i Norge.

I november 1942 hentes faren, godt spilt av den gresk-svenske skuespilleren Michalis Koutsogiannakis, og de tre sønnene, til arbeidsleiren Berg utenfor Tønsberg. Vold og fornedrelse rammer familien, ofte drevet fram av forfyllede statspolitifolk og fangevoktere.

Skremmende

Kommandanten i leiren, som Nikolai Cleve Broch gir et falskt og skremmende ansikt og uttrykk til, er selv bokser og vil ha match med Charles. Denne kvier seg etter at faren har gitt ham den innstendige oppfordring om å ligge lavt, «Du kan aldri beseire dem, hold deg unna», skjelver han på sitt gebrokne norsk. Dette, sammen med fru Braudes stille apati hjemme i butikken på Grünerløkka, selv om hun hadde fått tilbud om å flykte til Sverige, gir et tragisk og dekkende bilde av hvordan mange jøder reagerte på volden og trusselen. De led og holdt kjeft mens ventet på at det hele skulle gå over. Min mor, som arbeidet for fotografmester Benkow på Stabekk høsten 1942 fortalte meg at en kveld hadde det lokale politiet kommet på døra og sagt at snart kommer Statspolitiet for å henter dere. Far og sønn flyktet da til Sverige mens mor og datter ble hjemme for å passe butikken. Og ble sendt med Donau noen dager senere.

Det er en videre dramatisering av slike episoder jeg savner i filmen, selv om den lidende jøden som nevnt er godt ivaretatt. For en å låne en metafor fra Michelet: Hva visste jødene? Mange hadde vel oppfattet at de stod i fare, signalene fra Tyskland og andre land var jo faretruende og skremmende. I Michelets bok skildres dette inngående gjennom flere kapitler. Jødeforfølgelsene hadde startet i Tyskland hele fire år før, og spesialisten Wilhelm Wagner hadde kommet til Norge i februar 1941 for å kartlegge alle jøder i Norge.

På Berg dels fangene inn i de som får reise (sic!) og de som må bli. Charles tilhører den siste gruppen, sterk og arbeidsfør som han var. Det skal snekres og bygges videre i leiren. Den øvrige familien føres til Donau-skipet hvor de igjen treffer moren. Sammen føres familien mot sitt endelikt.

Filmen beskriver denne uhyrligheten nennsomt og innlevende, den digitale scenografien på brygga i Oslo er mesterlig utført og skjebnene i konsentrasjonsleiren der de nakne føres inn i gasskamrene er nesten ikke til å holde ut. Men på veien får vi en visualisering av den kjente episoden om familien som kom for sent til Donau. Drosjen deres sviktet, men over 100 andre taxier gjorde som de ble bedt om. Jeg under meg over hva disse sjåførene og deres familier tenkte resten av krigen……

Filmens virkelige sentrale figur er imidlertid politiinspektør Knut Rød, spilt av Anders Danielsen Lie. I begynnelsen av filmen fikk jeg inntrykk av at Lie spiller ham utydelig og svakt. Rent bortsett fra språket, som både her og i andre scener bærer for sterk preg av Oslo 2020 sosiolekt, men utrykk som; »det går bra, kjære alle sammen» osv. er Lies Rød-figur mild og imøtekommende i sin korrekte fremtoning.

Rød var mannen som organiserte hele den norske deportasjonen. Som en produksjonsleder i en stor-film ledet han logistikken på en kald og nøktern måte. Men mennesket Rød får vi likevel et mystisk glimt av. En kveld oppsøkes han av en nabo, en jødisk frue som spør om han har hørt noe. Hun ber ham ringe politikammeret, noe også Rød gjør, for senere å forsikre kvinnen om at det ikke foreligger noen planer. Denne fremføringen er så underlig og subtil at den jødiske kvinnen umiddelbart setter i gang en flukt med sitt barn til Sverige. (Ektemannen har vi allerede blitt kjent med, som en av fangene på Berg). Danielsen-Lies spill er i denne scenen av ypperste klasse. Også ellers i filmen får han frem en korrekt og arbeidsom politimann med uklare (eller blandede?) følelser.

Solid historisk fortelling

Rød var opprinnelig en vanlig politijurist som ble innlemmet i Statspolitiet gjennom en forordning i 1941. Denne germanske delen av det norske politiet var opprettet av NS politiminister Jonas Lie, som vi får et kort glimt av i Mads Ousdals skikkelse. Rød gikk ikke i uniform og var, som det fremstilles i filmen, en korrekt, innelukket og noe mystisk tjenestemann. Han ble etter krigen frifunnet for sitt landssvik, angivelig fordi han hadde vært dobbel-agent og samarbeidet med hjemmefronten. Det ble også hevdet at han hadde hjulpet noen av jødene til å flykte, noe nevnte scene i filmen kan være en indikasjon på.

Kunstneren Victor Lind, som nylig fylte 80 år, og som selv er jøde, laget for noen år siden en statue av Knut Rød som gjør Nazi-hilsen iført Statspolitiets uniform. Skulpturen har tittelen ‘Monument’ og er av Victor Lind beskrevet som et antimonument. Til tross for skarpe protester fra Røds familie bestemte Holocaustsenteret på Bygdøy seg for å stille ut statuen på sine områder. I tilknytning til statuen ble det arrangert en installasjon med over 100 drosjer oppetter alleen foran senteret, (som huset Vidkun Quisling og hans frue Marie under okkupasjonsårene) noe i likhet med scenene i virkeligheten, godt gjengitt i filmen.

Slik sett blir Den største forbrytelsen en historisk motvekt til Atlantic Crossing hva gjelder historisk korrekthet og aktualitet, uten at det etter min mening fratar sistnevnte fjernsynsseries utvilsomt gode forteller-messige og dramaturgiske kvaliteter.

Blir vi noen gang ferdige med Den annen verdenskrig i norsk film? Neppe. Til nå har vi sett nærmere 40 solide verk siden 1945, men det er fremdeles nok av historier å hente fram og gjenfortelle.